Privatskoler kan hindre integrasjonen!

Skolen er den eneste arena hvor alle nordmenn av alle raser, farger, kulturer, livssyn og religion og klasser møtes. Skolen kan - og absolutt må - derfor gjøres til et fellesarena hvor våre barn treffes, lenge før de er påført og overlevert voksnes fordommer. I samfunn som har organisert sitt skolesystem langs religiøse eller økonomiske linjer og grenser, kan vi se med all tydelighet hvor galt et slikt skille kan være. Hvis barn av muslimsk bakgrunn, hindu bakgrunn, kristen bakgrunn eller humanetisk bakgrunn skal gå på hver sin skole, hvor skal de lære om hverandre? Hvor skal de lære å håndtere å leve sammen i et samfunn hvor vi fortsatt skal være muslimer, kristne, hinduer, humanetikere osv.? Kun en fellesskole kan gi dem anledning til å lære hvor forskjellige og like de er. Fellesskolen kan være en unik arena for å oppdra dem til å finne gode relasjoner seg imellom. Derfor har SV alltid vært restriktive hva gjelder skoler som skiller barn basert på hvilken religion de hører til.

Chalk drawing on a blackboard
Licensed from: Bildehagen / yayimages.com


Norsk ungdom, særlig med muslimsk bakgrunn, er under sterkt press fra fanatiske krefter utenfra. Disse kreftene sitter utenfor Europa, men har sine «agenter» i det europeiske fellesskap. De har klart å lure en god del europeisk - og norsk ungdom - til å innta en ekstrem muslimsk identitet. Disse ungdommene har tatt avstand fra sin verdimessige europeiske identitet hvor ytringsfriheten og respekt for annerledestroende er sentralt. Min påstand vil være at fellesskolen har bidratt til at det likevel ikke har vært flere enn de som dessverre har latt seg verve til ekstremismen, enten med ord eller med handlinger.

Fellesskolen bidrar til sosial mobilisering. Her kan barn og ungdom som kommer fra enkle kår, får anledning til å utnytte sitt fulle potensialet. Det betyr at mulighetene for å lykkes i arbeidslivet og andre positive samfunnsarenaer styrkes. Det å lykkes på positive arenaer er en vaksine mot å la seg påvirkes av ekstreme ideer.

Fellesskolen gir også anledning til å møte «de andre». Det er her man lærer om hvem mennesker utenfor din egen religiøse identitet er. Hva de står for, hvordan de er i hverdagen, hvor du er annerledes enn dem, og hvordan du skal håndtere denne annerledesheten uten at du tar avstand fra dem. Her lærer ungdommer hvordan de skal gjøre sine egne erfaringene til en positiv kompetanse. Dette hindrer igjen tilbøyelighet til å la seg rekruttere til grupperinger som dyrker forskjellene og gjør dem til en farlig redskap.

Min påstand er at hadde vi alle gått på hver vår skole basert på tro hadde rekrutteringen til ekstreme miljøer vært langt større en det har vært så langt. Derfor mener jeg at vi må styrke fellesskolen som en felles arena for alle barn som vokser opp i Norge og skal leve sammen, uavhengig av tro!

Akhtar Chaudhry

Stord, 01. juli, 2017

Uretten fortsetter i Palestina, ingen bryr seg

Jeg ferierte i Palestina og Israel denne påsken. Jeg dro med meg mine to sønner. Mange ville rynke på nesen og spørre «er det mulig å feriere i Palestina, er det lurt?» Et berettiget spørsmål, vil jeg si. Nettopp derfor valgte vi Palestina som feriemål.

Jeg har besøkt Palestina en gang tidligere. I 2009 besøkte jeg Palestina som en del av en parlamentarisk delegasjon fra SV. Det var like etter en ødeleggende aggresjon fra Israel. Gaza var hermetisk lukket. Vi fikk likevel anledning til å besøke Gaza i noen få timer. Det vi så i Gaza og i resten av Vestbredden, gav oss et nærbilde av en okkupasjon, urettferdighet og palestinsk smerte og bitterhet. Ni år etter dette besøket, ville jeg reise til Palestina igjen - for å se om noe var endret.

To hendelser viser med all tydelighet hvordan det palestinske folk har det, og hvilken urett og nedverdigelse de blir utsatt for.

1) Vi kjørte buss fra Ramallah til Jerusalem. Ved checkpointet (grensekontrollen) kom tungt bevæpnede unge israelske soldater inn i bussen. Alle passasjerer måtte holde sine identifikasjonspapirer høyt og synlig opp. Soldatene sjekker dokumentene og går til neste passasjer. En ung gutt, på samme alder som min minste gutt (15 år), ble bedt om å følge soldatene ut av bussen. Gutten ser på sin mor som ikke har noe annet valg enn å bifalle. Gutten stiger ut av bussen og forsvinner sammen med soldatene. Moren, og alle andre passasjerene, sitter i uvisshet om hva som ville skje med denne unge gutten. Etter en stund blir vi alle bedt om å bytte buss. Gutten er fortsatt ikke å se. Jeg blir engstelig for han. I dette øyeblikket tenker jeg at når jeg, som ikke har noe forhold til denne unge gutten, er blitt engstelig, hvordan føler moren hans akkurat nå? Hvilke tanker går gjennom hennes hode? Og hvordan opplever denne unge gutten å bli tatt ut av bussen av vilt fremmede tungt bevæpnede soldater? Frykt, engstelse, ydmykelse! Endelig kommer gutten og blir gjenforent med sin mor som klemmer han godt og sukker tungt.

2) Vi kjørte buss ut av Betlehem. Bussen kjører inn mot checkpointet og stopper. Unge kvinner og menn forlater sine skolebøker på setene sine og forlater bussen. Akten var så rask og organisert at jeg ble helt satt ut. Dette hadde de gjort før. De visste hva de skulle gjøre. Jeg skjønte imidlertid ingenting. Jeg spurte en eldre medpassasjer som satt rett bak meg om vi alle måtte forlate bussen. «Er du en araber», spør han. Nei, svarer jeg. «Da kan du bli sittende. Kun arabere under 35 år må forlate bussen», sa han. Det var et absurd syn å se skolebøkene liggende igjen på setene mens unge mennesker måtte gå ut av bussen for å komme inn etter noen meter. Jeg merket at jeg ble rasende inn i meg. Hvor urettferdig er ikke det å bli ydmyket slikt på sin egen jord, i sitt eget land? Hvor i verden hadde vi funnet oss i denne nedverdigelsen, enten selv eller av våre medmennesker?




 

Mine opplevelser fra 2009 ble bekreftet og forsterket. Ingenting hadde endret seg. Okkupasjonen er der, krenkelsen av menneskeverdet er der, urettferdigheten er der, unge mennesker blir fortsatt ydmyket i sitt eget land.


 

SV foreslo forleden på Stortinget å evaluere Norges innsats overfor Israel og Palestina. SV ville finne ut av hva som er gjort, hvilke resultater har innsatsen gitt, hva har gått galt, hvordan kan vi rette det opp. Forslaget ble nedstemt i Stortinget. «At de andre partiene på Stortinget sier nei til en uavhengig evaluering av vår politikk overfor Israel og Palestina er nærmest umulig», sa SV-leder Audun Lysbakken til Klassekampen. Jeg forstår han godt!

Akhtar Chaudhry

Oslo, 18.06.17

Hijabsaken fortjener en prinsipiell avklaring i Høyesterett

Kranglene mellom frisør Mette Hodne og hijabbærende Malika Bayan har vært gjennom både tingrett og lagmannsrett. I begge rettsinstanser er Hodne dømt for å ha diskriminert Bayan. Bayan bærer hijab, Hodne nektet henne sine frisørtjenester. Hun mener at hijab er et politisk symbol, og kvinner som bærer dette plagget kan nektes adgang eller tjenester lik de i hennes salong. Norsk lov forbyr å diskriminere noen på religiøs bakgrunn. Derfor er Hodne dømt i to rettsinstanser.

Så langt har Malika fått retten med på sin forståelse av hijab, nemlig at det er religiøst, og ikke et politisk plagg. Hodnes advokat sier at Hodne er skuffete over dommen.  

Etter min mening burde dette kunne ordnes mellommenneskelig, tross alt er vi en del av samme samfunn og verden, men rettssaken viser at saken er ikke så enkelt. Saken har en prinsipiell side, og her er vårt samfunn delt. Jeg håper derfor at saken ankes til Høyesterett slik at vi får en prinsipiell avklaring en gang for alle.

Akhtar Chaudhry

Oslo 06.01.17

Mennesker som ofrer livet for å redde andres liv, og mennesker som viser forakt for andres liv

Tone Ilebekk (48) ble offer for blind vold, og betalte en høy pris for sin menneskelighet. Hun så to unge gutter i et basketak i en skolegård i Kristiansand. Hun gikk ikke i en bue, men rett inn i situasjonen og prøvde å avverge den. Hun prøvde antagelig å redde to unge liv. Hun lyktes dessverre ikke. Begge ble ødelagt. Hun betalt selv den høyeste prisen en kan betale for sin godhet. Hun ofret sitt liv for å gjøre noe godt. Nå vil henne egne barn vokse uten sin mor. Til gjengjeld kan de alltid være stolt av sin mor som et godt og modig menneske som ofret sitt liv for å redde andres liv. Hun er et godt forbilde for oss.



 

Ilebekk visste antagelig ikke hva som skjedde da to unge gutter, en med etnisk norsk bakgrunn, den andre med afrikansk utseende, kranglet. For henne spilte antagelig hudfargen og guttenes utseende ingen rolle, hun var bare opptatt av å stoppe en krangle mellom to unge gutter. Vi vet heller ikke hva som skjedde mellom guttene, hva som var bakgrunnen eller motivet for drapet. Vi vet vare at to unge liv er tapt, og at ytterligere to unge mennesker har mistet sin mor.

På den andre siden har vi i dag sett et annet menneske, sågar en politiker, som har gjort det motsatt av Ilebekk: Gitt ondskapen et ansikt. Han har uttalt at «gjør vel ikke noe at Hassan ble tatt av dage. Han var sikkert en fremtidig terrorist, men urettferdig kvinnen, Tone Ilebekk, ble en tilfeldig offer». Bak uttalelsen er en politiker fra Demokratene. Han stiller seg på den andre siden av skalaen hvor Ilebekk plasserte seg selv. Dermed har vi sett det beste og det verste hva mennesket er kapabel til med noen få timers avstand. Denne politikeren har beklaget sin egen uttalelse og fjernet uttalelsen fra sin Facebook, men på sammevis som Ilebekk ikke kan komme tilbake til livet, kan ikke denne hatefulle ytringen trekkes tilbake. Begge verdiene vil leve videre i vår verden.



 

Akhtar Chaudhry

Oslo, 08.12.16

Søstrene som har reist til Syria

«To søstre» er beretningen om to unge jenter av somalisk herkomst fra Bærum i Akershus som syttende oktober 2013 tok et fly fra Oslo til Istanbul. Målet var Syria og IS? islamske stat. Det å leve i den såkalte islamske som pisket, hugget hender og føtter, korsfestet, skar strupene krigsfangene og brant dem levende sjarmerte. Tilbake satt en far og en mor fortvilet og frustrert. De opplevde et svik fra døtrene. I Syria ble jentene mottatt av fremmedkrigere fra Norge som alt fantes i Syria. I dag lever de fortsatt i Syria gift med krigere fra Vesten og oppdrar barn som skal forsvare og beskytte den islamske staten når de blir voksne.


 

«To søstre» er beretningen om farens innbitte kamp for å få jentene hjem, med livet som innsats. I følge historien forfatteren, Åsne Seierstad, forteller var faren noen få åndedrag fra å bli halshugget mens han prøvde å redde sine døtre. Det lyktes han ikke i. Du kan ikke redde noen som ikke vil bli reddet.

«To søstre» er beretningen av forhold, omstendigheter og miljøer som fikk jentene til å fatte beslutningen om å forlate det trygge Norge for en krigsherjet Syria. Her møter du en koranlærer som operer under flere navn og Islam Net som inviterer stadig ekstreme predikanter som har en ytterliggående tolkning av islam og Koranen. Her møter du menn og kvinner bak Profetens Ummah som er gifter og skiller seg på løpende bånd, skal ha rekruttert unge menn og kvinner til Syria.

Boka bringer oss litt nærmere i vår forståelse av hvorfor unge menn og kvinner født og/eller oppvokst i Vesten slutter seg til ekstreme varianter av islam og sågar reiser til Syria og Irak for å sloss for en stat som praktiserer denne type islam.

Jeg har notert at boken også beretter om hvordan norske moskemiljøer fortsatt er på defensiv og ikke forstår sin rolle i det norske samfunnet. Koranlæreren som kan ha hatt en stor påvirkning på jentene og kan ha formet dem til det de er blitt, sies å ha forbindelser med Tawfiq-moskeen i Oslo. Dette tar ikke moskeen på alvor. Det eneste svaret forfatteren fikk: Vi har aldri hørt om noen Koranlærer som heter M? Så lenge vi har unge menn og kvinner som lar seg rekruttere til ekstreme ideologier, må vi ta dette på alvor. Her må det gjøres alt for å undersøke om det finnes folk i moskeene som har holdninger vi ikke ønsker i Norge. Her må moskeene bare ta ansvar.

Akhtar Chaudhry

Oslo 30.10.2016

Mullahen mot oss!

Mullah Krekar lager overskrifter i dag. Han sier at «det å adlyde de (IS) er en plikt for de som følger dem og det å forsvare dem er en plikt for muslimene som bor under dem og muslimene som lever rundt dem i disse landene. Særlig for de andre jihad-gruppene». Sitatet er hentet og oversatt av avisen Dagen fra et lydklipp avisen har fått tak i på en lukket Facebookgruppe. Mullahen sier til Dagen, via sin advokat, at «IS og muslimene i områdene de styrer, blir angrepet av korsfarere, kurdiske vantro og barbariske shia».


 

Her snakker Krekar om den tilspissede situasjonen i Irak hvor IS er under angrep og mest sannsynlig vil bli fordrevet fra Mosul. Irakiske styrker, støttet av kurdiske peshmarga og mange andre land, har endelig gått til angrep på Mosul for å befri byen fra IS' terrorregime. Dette faller Mullahen tungt for brystet. Han formaner nå alle terrorgrupper i området til å støtte IS. Dette gjør han selv om han tidligere har ikke villet støtte IS, men når de når kan tape, mener mullahen at det er bedre at dette terrorregime består enn at Irak gjenerobrer en av sine største byer.

Linjene er nå klare. Det er de mot oss. «De» er «korsfarere, kurdiske vantro og babariske shia», ifølge Mullahen. «Oss» er IS og jihadistgrupper, i Mullahens egne ord. Det han ikke nevner blant «de» er oss alle andre som er muslimer, ikke-muslimer, sunnier, alawitter, Ahmadiyyaer, araberer og ikke-arbaere, mødre hvis barn har blitt torturert i IS' fengsler, fedre til alle unge menn som har blitt halshugget og brent levende, kvinner som er blitt holdt fanget og brukt som sexslaver, barn som har sett det ingen barn skulle sett under dette terrorstyre, bøndene som har blitt halshugget fordi de ble ansett som spioner for motstandere, minoritetene som har blitt kuet og drept. Alle vi som forkaster IS? forvirrede kalifat-ideologi og gruppens bastialisk fortolkning av islam er «de andre». Alle vi som står oppreist for medmenneskelighet og menneskerettigheter!

En må absolutt være våken for det som vil komme når IS er fordrevet både i Irak og i Syria. De som i dag kjemper for å befri Mosul må for all del ha en plan for hvordan de skal styre byen når IS er fordrevet. Et terrorveldet må ikke erstattes med noe lignende eller verre, men skal erstattes med rettsikkerhet, lov og ordens, trygghet og grunnleggende menneskerettigheter for alle. Nettopp derfor må alle gode krefter nå samle seg for å knekke dette ondet en gang for alle. Vi må stå sammen mot alle de onde kreftene både der ute - og her hjemme - som har sympatier for ondskapen.

Akhtar Chaudhry

Oslo, 27.10.16

Terroren i Quetta

Over 60 liv har gått tapt. Flere vil dø. Over 100 er skadd. Terroren har slått til med full styrke i Quetta, Pakistan. Et mykt mål ble valgt. En politihøyskole. Mens studentene sov skal tre menn har tatt seg inn i boligdelen. To av dem sprengte sine egne bombevester i luften. Den tredje ble drept av sikkerhetsvaktene som ble beordret dit. Flere har krevd ansvar for udåden.TERROR
Licensed from: chrisdorney / yayimages.com

De som har måttet bøte med livet, bryr seg lite om hvem som egentlig stod bak. For dem er det for sent. De overlevende, pårørende og resten av nasjonen, derimot, spør «hvem stod bak»?  «Hvem kan drepe og lemleste unge mennesker som ville gjør en jobb for landet som politi»? Enda viktigere spørsmål er hvordan kan myndighetene stanse disse bødlene som dreper og lemlester uskyldige mennesker, og hvorfor gjør de ikke det.

Pakistan har kjempet en blodig kamp mot terroren i løpet av de siste årene. Det er nesten en borgerkrig som pågår der. Problemet er at denne kampen blir samtidig underminert av Pakistan selv ved ikke å endre holdningene som livnærer ekstremismen i landet. Ikke lenge siden krevde en av de fremste teologene i landet dødsstraff for de som ikke benekter at Muhammad var den siste profet: Les Ahmadiyya-muslimer. Han er på regjeringens lønningsliste. Han er ikke alene om disse meningene. Han har full støtte blant de religiøse ledere i landet. Disse holdningene gir ekstremistene surstoff til å fortsette med sin bestialske kamp mot uskyldige pakistanere.

Akhtar Chaudhry

Oslo, 25.10.2016

Hvordan er det mulig?

Norsk skisport er respektert, fryktet og misunnet i verden. Så lenge og så solid som norske utøvere har dominert skisporene, er irritasjon over at vi gjør det så bra synlig og merkbart. Man skulle bare vite at fokuset mot våre utøveres gjøren og laden var tilsvarende skarpt. Da gjelder det å være på alerten. Man skulle vite at den minste feilen ville blitt notert - og mulig blåst ut over sine dimensjoner. Likevel viser man igjen og igjen at noen sover i timen. «Prøver tatt av WADA i desember 2014 og januar 2015 viste at Martin Johnsrud Sundby hadde spor av salbutamol i kroppen», skrev VG en stund tilbake. Skiforbundet tok på seg hele og fulle ansvaret for ikke å ha søkt fritak for en medisinbruk som viste seg for å være forbudt. Medisinen var lovlig og nødvendig, men måten den ble brukt på var forbudt og måtte søkes fritak for. Noen sov i time. 



Nå har en av norsk skisports desiderte beste utøvere, Therese Johaug, avgitt en positiv prøve for et dopingmiddel. Medisinen ble kjøpt av landslagslegen. Han er ansatt nettopp fordi han har kvalifikasjoner som skal gjøre det umulige, ikke mindre enn det, at utøverne ikke tar i seg medisiner som kan komme i nærheten av midler oppført på dopinglista. Likevel kjøper han medisinen i utlandet! Medisinen han kjøper er ikke lovlig i Norge. Den er faktisk lovlig i kun to land i verden. Selve esken skal inneholde klar advarsel, med tekst og symbol, om at medisinen inneholder clostebol, en prestasjonsfremmende middel, som igjen står på lista over forbudte midler for utøvere. Likevel skal legen ha gitt medisinen til Johaug og forsikret henne at medisinen ikke var på dopinglista. Hvor uansvarlig og blond går det an å være?

Landslagslegen har tatt konsekvenser og gått av. Dersom fremstillingen av hele saken i mediene stemmer, skulle dét bare mangle. Likevel må vi spørre: Hvordan er det mulig å gjøre en slik feil på et så høyt nivå hvor han og Johaug befant seg? Er det mulig å vise så dårlig dømmekraft? En fantastisk utøvers karriere er satt på spill. En hel nasjon er satt under lupen. Hvordan kan apparatet svikte så katastrofalt?

Når det medisinske apparatet rundt våre topputøvere svikter, slik de har gjort mer enn en gang, er det grunn til å spørre hvor ledelsen har vært. Jeg har det vanskelig for å svelge at det er kun en lege som ikke har gjort jobben sin. Der hvor jeg kommer fra - politikkens verden - vet vi at når noe går så galt, er det sjelden et uhell. Stort sett har da flere ledd sviktet over tid før noe så grovt skjer. Da tar man skikkelig tak i ting. Jeg regner med at det samme vil skje i skiforbundet.

Akhtar Chaudhry

Oslo 15.10.16

En mann med Trumps kvinnesyn kan ikke bli leder av den frie verdenen

Hvordan vil president Donald Trump se på - og behandle - statsminister Erna Solberg eller forsvarsminister Ine Eriksen Søreide hvis de er i samme rom? I lydopptakene som ble lekket i dag, og som Trump slett ikke benekter, beskriver han kvinner som fritt vilt. Han sier rett ut at så lenge han har penger og makt, kan han gjøre hva han vil med kvinner. President Trump vil ha langt mer makt enn Donald Trump hadde for 10 år siden da opptaket ble gjort.


 

Det er nesten ingen som har sluppet unna Donald Trumps angrep mens han har drevet sin valgkamp, først mot Republikanernes landsmøte. Dernest mot Det hvite hus. Han har villet nekte muslimer adgang til USA, påstått at meksikanere er kriminelle og voldtar og at han vil bygge en mur mellom USA og Mexico, som Mexico skal betale. Han har herjet med John McCain og angrepet og trukket USAs forpliktelser til NATO i tvil.  Han har bedt Russland spionere i USA. Han har beskylt Barack Obama for å ha stiftet IS.

Han har truet folk, kjeftet på mødre som har ammet ellers tørstet sine barn i Trumps valgmøter og sagt at han vil slå Demokrat-talerne ned. Han har brukt et språk mot sin motkandidat, Hilary Clinton, som er uhørt selv i den amerikanske valgkampen. Han har likevel klart å bli nominert som Republikanernes presidentkandidat. Nå ser han mot Det hvite hus.

Men opptak som er offentliggjort i dag tar kaka. Han sier rett ut at så lenge han har penger og makt, kan han gjøre hva han vil med kvinner. Det dreier seg ikke bare om halvparten av de amerikanske velgerne, men halvparten av verdens befolkning. Uttalelsene her er 10 år gamle. Da hadde han færre penger enn i dag, var mindre kjent enn i dag, og hadde mindre makt enn i dag. Gud forby han blir valgt som leder av The Free World, hvordan vil han behandle halvparten av verdens befolkning da? Hva tenker han egentlig om statsminister Erna Solberg, Kansler Angela Merkel og statsminister Teresa May når han sitter i samme rom som dem? Hvordan vil han komme forbi sitt kvinnesyn og håndtere sikkerheten i verden, klimakrisen, flyktningkrisen og Nord Koreas atomprogram sammen med disse kvinnene?

En mann med Trumps kvinnesyn kan ikke, og må ikke, bli valgt som leder for den frie verdenen.

Akhtar Chaudhry

Oslo 08.10.16

Lite ønskelig debattklima

I hundrevis av år har muslimer debattert hvorvidt muslimske kvinner skal dekke til hele ansiktet eller ei. Både tilhengerne og motstanderne påberoper seg den hellige skriften og tolkninger gjort av kompetente menn. Pendelen har svingt flere ganger. Min mor var født på 1930-tallet i Pakistan. Hun skjulte ikke sitt ansikt. Svært få i min bestemors generasjon brukte nikab eller hijab. Uenigheten har levd lenge. Muslimer kommer til å være uenige om nikab-bruken i fremtiden også.

Portarit of young woman in brown niqab
Licensed from: moodboard / yayimages.com


 

Derfor er det overraskende, og lite ønskelig, at partene i debatten velger en tone overfor hverandre som gjør debattklimaet lite hyggelig. I vår hjemlige debatten om å forby nikab-bruken har Stortingsrepresentant Abid Raja fått hets fra muslimer. Ordbruken fra de som har sendt han hat-SMSer er svært lite elegant og er ment for å indignere Raja.

Det er en stortingsrepresentants privilegium, og jobb, å initiere og å delta i vanskelige debatter. I vårt åpne demokrati er det ikke ønskelig at folkevalgte blir utsatt for hets eller trusler bare fordi noen misliker standpunktene. Jeg er derfor svært glad for at imam Hamid Ali Farooq sier fra at dette nivået er uønskelig. Han er kanskje selv ikke klar over hvor viktig hans budskap i vårt offentlige rom er. Han fortjener ros for initiativet.

Samtidig må det sies at Stortingsrepresentantens ordvalg har ikke vært den beste i saken. Som sagt: Det er en stortingsrepresentants privilegium, og jobb, å initiere og å delta i vanskelige debatter. Samtidig forventer vi at nettopp stortingsrepresentanter viser musikalitet i debatten, med mindre målet kun er å lage støy og overskrifter. Som nevnt, denne debatten har vart i flere hundre år, og jeg regner med at Raja ikke forventer at den vil bli konkludert neste fredag. Da er det viktig å holde debatten på et sivilisert nivå. Kanskje nettopp slik vi kan bevege oss noen skritt frem i denne omgangen.

Akhtar Chaudhry

Oslo, 26.09.16

hits