hits

Takk for tillit og ansvar!

Søndag den 11. februar ble jeg valgt som politisk nestleder i Hordaland SV. Det er en tillit jeg tar imot med ydmyket og respekt. Jeg tolker denne tilliten som an anerkjennelse av min lange politiske innsats for SV og landet, og et ønske om at jeg skal bidra med min erfaring fra Oslo, Østlandet og rikspolitikken.

Nettopp her vil også min største utfordring ligge. For hva vet en østlending om Vestlandets styrker og utfordringer? Jeg kommer fra Oslo hvor hele åtte sykehus ligger tett i tett. Ambulansen spør hvilket sykehus du vil bli fraktet til. I mitt nye fylke kan det gå flere timer før du ankommer nærmeste sykehus, og turen kan omfatte både en drosje, ferje og et helikopter. Her går debatten og kampen om lokalsykehusene, og nærheten til helsetilbudet og tryggheten hver dag.

Sammen med Gina Barstad, leder og Marianne Søhle organisatorisk nestleder

På Østlandet visste jeg knapt om oppdrettsnæringen, men på Vestlandet dreier dèt seg om verdiskapning, arbeidsplassene, men også havforurensingen som oppdrettsnæringen står for.  Årsmøtet som gav meg tillit som nestleder vedtok også at «primært bør det satsast på lukka anlegg til havs, men der anlegga er landbaserte må ein ta ekstra omsyn til natur og miljø» og at «?grunnrentebeskatning òg skal gjelde oppdrettsnæringa». Dette er spennende politiske temaer som gir meg en flott mulighet til å lære mer om en viktig næring i vårt land, og vår landsdel, og om hvordan vi kan legge til rette for verdiskapningen samtidig med at forurensningen stanses.

Oslo SV hadde en gang et mål om en trikk hvert femte minutt. Vi fikk det til. I dag går en trikk hvert femte minutt i byen. T-banen går to ganger i kvarteret på Furuset. Her på Vestlandet går ferjen hvert 45. minutt, på de mest trafikkerte rutene, og kan bli avlyst med kort varsel. Du kan miste en kreftbehandling på Haukeland, et besøkt til din gamle far som bor på et sykehjem eller en ferie til Roma. Hvordan kan vi legge til rette for at livet går rundt på Vestlandet, og at sentralmyndighetene i Oslo forstår utforingene våre? Dette gleder jeg meg til å ta fatt på.

Jeg brenner fortsatt for et samfunn fritt og diskriminering basert på etnisitet og kjønn. Fortsatt får kvinner 85 prosent av manns-lønna for samme jobb, og fortsatt blir innvandrerne og flyktningene utsatt for diskriminering og rasisme. Fortsatt er få kvinner og nesten ingen innvandrere i styrerommene og i lederstoler. Jeg har sett rundt meg og finner ikke en enste rådmann eller kommunalsjef med minoritetsbakgrunn på Vestlandet. For at innvandrerne og flyktningene skal bli rekruttert, må de som skal rekruttere ha samme bakgrunn. Så enkelt er det. Hordaland SV er brennende opptatt av denne samfunnsutfordringen, og jeg gleder meg til å sette temaet på dagsorden.

Akhtar Chaudhry
nestleder Hordaland SV

En ny rødgrønn regjering i 2021!

Venstre har gått inn i den blåeste regjeringen noen sinne. De borgerlige er i ferd med å forene seg. Sett fra de borgerliges side, er det langt bedre å ha tre borgerlige partier på innsiden enn to på utsiden av regjeringsfoldet. Langt flere kamper vil nå på den borgerlige siden foregå bak lukkede dører. «Bråket» og støyen vil bli mindre. Fra statsministerens side er dette en lenge etterlengtet scenariet. Hun vil nå presentere regjeringen, men også den borgerlige siden, mer samlet, komponert, styringsdyktige og ensrettet.

KrF vil nå komme under press. Der hvor de hadde Venstre som sin partner i forrige stortingsperiode og gjorde en felles opposisjon mot Høyre og FrP, vil KrF nå stå alene mot Høyre, FrP og Venstre som vil komme med en felles, ferdigforhandlet politikk til KrF. Dèt vil svekke KrFs forhandlingsrom, selv om tilsynelatende kar KRF større makt som et vippeparti.

Summen av dette er at den borgerlige siden vil ha bedre muligheter for å gjennomføre en borgerlig politikk. Dette vil styrke de borgerlige hos velgerne. Stabilitet og forutsigbarhet er en etterlengtet vare i politikken.  

Hva betyr alt det for oss på venstresiden i norsk politikk?

Foran valget i 2005 hadde de rødgrønne partiene jobbet systematisk i lengre tid for å definere og markere en felles politikk. Det ble jobbet på Stortinget for å identifisere, utvikle og markere felles politikk. SV, AP og Sp koordinerte sine fraksjoner i alle komiteer på Stortinget. Det ble aktivt jobbet for å fremheve felles politikk i form av felles merknader og avstemninger.

Det var samtaler mellom tillitsvalgte fra alle de rødgrønne partiene på flere plan. Man jobbet aktivt for å bygge og fremme tillit på tvers av partiene.

Årene mellom 2013 og 2017 brukte SV, AP og Sp å ?gjenfinne? seg selv etter åtte år i den rødgrønne regjeringen. SV brukte forrige stortingsperiode til å rendyrke sin politiske profil og spisse politikken, samtidig gikk vi til valg med et løfte om å gi landet en rødgrønt regjering.  AP har brukt forrige periode til å flørte med sentrumspartiene og holde en armlengdes avstand til partiene på venstresiden. Vi i SV hadde, og har, respekt for det. AP skal selv bestemme over sin politikk og veivalg. Resultatet er imidlertid at venstresiden tapte valget til tross for at både SV og Sp gjorde bedre valg enn i 2013 og at Rødt kapret et mandat på Stortinget. Hva gjør vi nå?

Det er på tide at vi børster støvet av den strategien og entusiasmen vi hadde foran valget i 2005. Et klart mål må defineres: En rødgrønn regjering i 2021. Jobben starter nå, og første milepæl er kommunevalget i 2019. Det må være et mål for venstresiden at vi beholder makten i Tromsø, Trondheim og Oslo, og at i Bergen finner vi oss sammen igjen. Hvis SV, AP og Sp skal vinne valget i 2021 sammen, må vi ha samme konstellasjon i storbyene. Dette vil styrke fellesskapet, den indre troen i alle partier på at vi kan vinne valget i 2021, og det vil sende et klart og tydelig budskap til velgeren. Denne stortingsperioden må aktivt brukes til å utpeke viktige politikkområder hvor SV, AP og Sp er enige. Troppene må samles og enigheten og politikken må formidles til velgeren.

Vi fikk en glimt av denne strategien da de rødgrønne partiene hadde en felles front mot regjeringen da Stortinget debatterte den utvidete blå-blå-regjeringens regjeringsplattform onsdag den 31.01.18. Da valgte de rødgrønne partiene å fremme felles forsag, hadde en sammenfallende retorikk mot regjeringen og til og med lot være å ta replikker mot hverandre. Dette minte meg om dagene og månedene før vi valget i 2005.

Styrking av arbeidernes rettigheter og kampen mot sosial dumping, å få likestillingspolitikken på sporet igjen, en styrket kamp for klima og miljø og et varmere og inkluderende samfunn for minoritetene og innvandrerne skriker etter en ny regjering. Jobben starter nå!

Innlegget stod i Klassekampen 02.02.18

Akhtar Chaudhry

Stord, 02. februar 2018

 

Segregering i styrerommene må ta slutt!

Når så du sist en styreleder med minoritetsbakgrunn fronte sin virksomhet på TV? Har du sett en mørkhudet NHO-topp, eller for den saks skyld LO-topp? Debatten bør absolutt aktualiseres i kjølvannet av NHO-konferansen i år som ble kritisert for å være blendahvit. Ironien var at man snakket nettopp om minoritetene på konferansen. Snakk om å være hypokrat! Snart 50 år er gått siden arbeidsinnvandrerne gjorte sitt inntog i Norge. Likevel er styrerommene nesten kjemisk renset for styremedlemmene med innvandrerbakgrunn. Er det fordi det ikke finnes personer med innvandrerbakgrunn som kan gjøre en god jobb i styrerommene? Neppe!

I dag finner du personer med minoritetsbakgrunn over hele linjen: Du ser dem i tv-ruten som nyhetsopplesere, analytikere, samfunnsdebattanter, journalister. De er leger, advokater, frivillige, næringsdrivende, forfattere, finansfolk, politikere, kunstnere osv. Talent er som kjent jevnt fordelt og diskriminerer ikke. Spørsmålet er om de som sitter med makt og innflytelse, er villige til å dele på makten. Det handler om maktfordeling og nyttiggjørelse av kompetanse i hele folket, ikke bare blant majoriteten.

Faksimile fra BT 18.01.18

Det er en kjensgjerning at makten rekrutterer seg selv. Hvite menn rekrutterer seg selv i styrerommene. Kvinner og personer med minoritetsbakgrunn må i de fleste tilfeller se langt etter makt og innflytelse. Dèt er et demokratisk problem; Samfunnet går glipp av ettertraktet kompetanse, dyktige personer som minoritetsbakgrunn blir stående utenfor det gode selskapet.

For en tid tilbake gjaldt dette problemet også kvinner (det er fortsatt en lang vei å gå der også). Ansgar Gabrielsen innså problemet og trosset næringslivet, ja til og med sitt eget parti, da han innførte et lovkrav om minst 40 % kvinner i ASA styrene. Med kniven på strupen leverte næringslivet. Det var altså mulig, bare ikke ønskelig før loven krevde det.

Både næringslivet, og det offentlige svikter. Tidligere byrådsleder Stian Berger Røssland svarte til meg en gang at Oslo kommune hadde ikke oversikt over hvor mange styrerepresentanter med minoritetsbakgrunn Oslo hadde utnevnt etter 14 år med makt. Situasjonen er ikke særlig bedre i dag. Oslo har representasjon i over 100 styrer og utvalg og er landets minoritetshovedstad. Når ikke Oslo engang har fokus på dette, kan en tenke seg hvordan det er rundt omkring i landet.

Oslo og Bergen er storbyer med representasjon i mange styrer, råd og utvalg. Samtidig har de et solid rekrutteringsgrunnlag. Begge disse byene bør ta ledelse i dette arbeidet og utnytte ressursene i befolkningen, samtidig vise vei til andre kommuner som absolutt må følge dette opp.
 

Staten har et særlig ansvar når de utnevner styreledere og styremedlemmer. I SSB rapporten fra 2015 «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i et kjønns- og likestillingsperspektiv av Kristin Egge-Hoveid og Toril Sandnes beskrives det tydelig hvilke utfordringer vi står ovenfor. I rapporten kan vi lese: «Ser vi på roller i ASA blant personer med innvandrerbakgrunn er det totalt 41 ASA styreroller som bekles av personer med innvandrerbakgrunn bosatt i Norge. Av disse har 32 bakgrunn fra EU etc. og 10 har bakgrunn fra Afrika, Asia etc. Av de 41 styrerollene er 25 kvinner og 16 er menn. Kjønnsfordelingen i styreroller er altså jevnere blant de som innehas av personer med innvandrerbakgrunn enn den er når vi ser alle roller under ett. Av de totalt 30 styremedlemmene i ASA styrene er 25 kvinner, en andel på 83 prosent. 23 av disse styremedlemmene har bakgrunn fra EU etc., noe som indikerer at det er i hovedsak kvinner med bakgrunn fra EU etc. som bekler styremedlemsroller i ASA-styrene. Av de 11 daglige lederne med innvandrerbakgrunn, som alle er menn, har 9 bakgrunn fra EU etc., og to fra Afrika Asia etc. Ingen personer med innvandrerbakgrunn hadde styrelederrolle i 2014

Rapporten slår altså fast at folk med minoritetsbakgrunn er betydelig underrepresentert i styrerommene. «Mens innvandrere mellom 20-67 år som nevnt utgjør 17 prosent av hele befolkningen i denne aldersgruppa, innehar de totalt bare 2,6 prosent av styrerollene i norske ASA. Og mens det er 50 roller per 100 000 i hele befolkningen, gjelder dette kun 7 per 100 000 blant personer med innvandrerbakgrunn.»

Den nye næringsministeren Thorbjørn Røed Isaksen, oppfordres sterkt til å være sitt ansvar bevisst og rekruttere dyktige personer med innvandrerbakgrunn i statlige styrer og utvalg. Statsminister Erna Solberg, som er svært opptatt av integrering, bør påse at Regjeringen faktisk legger til rette for maktdelingen og inkluderingen i i delskapene staten selv eier. Staten er en viktig og mektig aktør som bør gå foran, som et godt eksempel for næringslivet.  KS, fylkeskommunene og kommunene må og komme på banen. Tiden for segregering i styrerommene må ta slutt!

En forkortet utgave dette innlegget står på trykk i Bergens Tidendene torsdag den 18.01.18, underskrevet av undertegnede og Lubna Jaffery, bystyrerepresentant i Bergen (AP). BT valgte å gi innlegget sin egen tittel. 

Akhtar Chaudhry,

Stord 18.01.2018

Nulltoleranse overfor imamer som sprer hat

Muslimske samfunn verden rundt er under press. Fanatiske krefter med ensidig dogmatisk overbevisning herjer rundt. Siste eksempelet er en religiøs liten ukjent gruppe som lammet hele Pakistan i november 2017. Resultatet var at regjeringen og den mektige hæren kapitulerte. Slike krefter kaster skygger over muslimske samfunn i Europa, også i Norge. Imamer i Norge, særlig med bakgrunn fra Pakistan, hadde sympatier med denne bevegelsen. Jeg er kjent at minst et sted måtte ansvarlige folk i styret gi sin imam beskjed om at han måtte holde seg på matta og ikke la seg rive med. Fra tidligere hendelser vet vi at imamen i den største moskeen i Norge viste sympati med en mann som ble dømt i Pakistan for drapet på en guvernør som problematiserte blasfemiloven i landet.

Muslim Teacher in a Mosque
Licensed from: TheBlackRhino / yayimages.com

Forleden ringte en frustrert person til meg fra Oslo. Han refererte fra en fredagsbønn i Oslo hvor imamen for åpen mikrofon skal ha formanet navngitte grupperinger som etter imamens mening ikke var muslimer. «De ordentlige muslimene», etter hans mening, ikke skulle ha omgang med dem. Det er dessverre ikke første gang jeg hører om en imams oppgulp mot mennesker og grupper som tenker annerledes, tror annerledes eller er annerledes. Disse imamene er fanatisk opptatt av hvem som er muslim og ikke muslim, hva gjør at noen er muslim og andre ikke, og hvordan kan og skal de som defineres ikke-muslimer behandles, heller enn å fortelle folk hvordan de kan bli gode naboer, gode arbeidskollegaer, gode familiemedlemmer, gode foreldre osv.

De som er så uheldige at de defineres som ikke-muslimer, kan utsettes for alt  fra ubehag til drap. Altfor mange har mistet sine liv fordi fanatikere ser det som sin livsoppgave å drepe mennesker som ikke tenker nøyaktig som dem. Så ille er det heldigvis ikke i Norge, for all del. Men for dem det gjelder er det ille nok at en imam nekter å forta bønn for et død familiemedlem, eller nekter å vie noen. Andre har opplevd at imamer åpent har oppfordret folk til å ikke handle på butikker som er drevet av mennesker som imamen mener ikke er rettroende.  

Imamer har et stort nedslagsfelt. De av dem som sitter bom-fast i kulturer og tankeganger de har tatt med seg fra sine opprinnelsesland, og forfekter splittende budskap, kan volde stor skade. Disse imamer bygger hele sin eksistens på en svært dogmatisk og ekskluderende tolkning av islam. Vi vet at disse imamene er ikke mange, men vi er nødt for å ta hver eneste av dem på alvor.

I et åpent samfunn hvor religionsfrihet er en innebygd del av vårt demokrati, det først og fremst muslimenes eget ansvaret å ruske opp i denne type holdninger og bekjempe dem. Vi må ha nulltoleranse overfor imamer som har et splittende budskap. De imamer som har dogmatisk tolkning av islam, hvor kvinner ikke har plass i styre og stell og forsamlinger, hvor hat og skepsis prekes fremfor kjærlighet og tilgivelse, hvor muslimer blir anbefalt å holde avstand til ikke-muslimer, hvor demokrati og kritisk tenkning blir uglesett, må absolutt fjernes fra moskeene. Det er en ubehagelig jobb, men alternativet er langt verre. slike imamer legge til rette for at sårbare ungdommer blir radikalisert og voldelige. Vi har ikke råd til imamer og holdniner som ødelegger vårt fellesskap.

Akhtar Chaudhry

Stord, 08.01.2017

 

Ikke kvalifisert til Nobelkomiteen

En merkelig valgkamp er over. Stortinget har videreført sin egen prosess hva gjelder valg av medlemmer til Nobelkomiteen. I denne fasen har Stortinget regelfestet sin gamle praksis, nemlig at Stortingsrepresentanter og vararepresentanter til Stortinget ikke er valgbare til komiteen. Det er en klok avgjørelse. Noen av oss har alltid ment at det bør bli mer avstand og luft mellom det offisielle Norge og Nobelkomiteen, og ikke mindre. Det er ikke lett av verden å være enig med oss i at komiteen er uavhengig av det offisielle Norge, all den tid makta er så tykt smurt over hele apparatet, alt som skjer når Fredsprisvinnerene er i Norge for å motta prisen, og rundt hele komiteen. I så henseende var det bra at Stortingspresidentens stunt om å få til en samtale ned Fredsprisvinnerene på Stortinget ikke ble videreført.

Bilde: Scanpix, Nettavisen

Hvorfor Hagen ville bli medlem av Nobelkomiteen

At Frp ikke ser problemet, er ikke helt vanskelig å forstå. Deres kandidat, Carl I. Hagen, ser heller ikke ut til å forstå problemstillingen. For Hagen har aldri prinsipper vært noe å bry som om. Nettopp derfor er Hagen ikke egent til å være medlem av Nobelkomiteen. Hva hans inntreden i komiteen ville bety av svekkelse av komiteens renommé var ikke et moment for Hagen i det hele tatt.

En kunne skrive en bok om hvorfor Hagen ikke er kvalifisert til å være medlem av Nobelkomiteen, men de beste svarene gav han selv i går i Dagsrevyen.

Begrunnelsen for å bli medlem av komiteen var tredelt:

- Jeg vil ha noe å stelle med på mine gamle dager, lese noe dokumenter og konsulentrapporter

-  Jeg har lyst til å se hvordan det er på innsiden av Nobelkomiteen

- Jeg vil endre prosesser for å skape mer interesse rundt Fredsprisen

Finner du ordene fredsbygging, forbrødring, konfliktløsning, bringe verden sammen, menneskerettighetene, demokratibygging, internasjonal solidaritet, forebygging av krig, fattigdom osv.? Nei, ikke et eneste av disse viktige momentene streifet gjennom hans hodet hvorfor han ville sitte i komiteen.

De av oss som har stilt oss til rådighet for slike viktige verv, vet at verden vil vite hva vi kan tilby i en komite eller utvalg dersom muligheten gis. Man gjør klare og tydelig refleksjoner. Det hadde garantert Hagen gjort når han har drevet sin valgkamp i over minst fem år. Når han i siste times varer hvorfor han ville bli medlem av komiteen, så må vi ta han på alvor. Det var tre årsaker: Vil vite hva som skjer på innsiden av komiteen, skape mer interesse rundt prisen og ha noe å gjøre i sine gamle dager.

Beklager, Hagen, det er ikke grunn nok til at nasjonen skulle deg en plass i Nobelkomiteen!

Akhtar Chaudhry

Stord, 08.12.17