FrP, frustrasjon og Per Sandberg

 

Desperasjonen har nådd nye høyder i FrP. Det har vi sett i løpet av de siste dagene og ukene. Toppen ble nådd da Frp-nestleder Per Sandberg gikk til et frontalangrep på KrF.  Utspillet var sikkert gjennomtenkt, men likevel et klart resultat av bunnløs frustrasjon og følelsen av maktesløshet i FrP.

Frp klarte seg overraskende bra frem til regjeringen la frem sitt første selvstendige budsjett i oktober i fjor, men så begynte det å rakne. Partiet har mistet over 5 prosentpoengs oppslutning siden forrige Stortingsvalg. (Ipsos MMI, se grafen nedenfor)



 

Frustrasjonen
Det er stor murring innad i partiet. Dette må de takke seg selv. Det har blitt skapt store forventninger hva FrP skulle gjennomføre, ikke hvis, men når de fikk makt. Nå har de fått makta. Problemet bare er at partiet ikke har flertall i Stortinget. Det er ikke sikkert at partiet hadde klart å gjennomføre sitt program 100 prosent selv om de hadde fått over 50 prosent av stemmene ved forrige valg. Partiets program og uttalt politikk på noen punkter er rett og slett ikke gjennomførbart. Tre gode eksempler på dette er utvisning av Mullah Krekar, full innvandringsstopp og nei til bompenger.  

Politikk har sin egen dynamikk og sine egne begrensinger. Verre er det at regjeringen FrP sitter i ikke har flertall bak seg i Stortinget, heller ikke FrP har flertall i regjeringen. For å få flertall i stortinget må de søke støtte fra et eller flere partier. For å få gjennomslag for FrP-politikk må de forhandle først med Høyre i regjering, dernest få støtte fra enten Venstre og KrF sammen, eller fra et av disse partiene. Problemet er at de sakene som er symbolsk viktige for FrP, har en motsatt klang hos KrF og Venstre. Partiene ligger på hver sin ytterkant av den politiske skalaen på for eksempel innvandringspolitikk, integrasjonspolitikk, asylpolitikk (utkrystallisert med asylbarna), alkoholpolitikk og internasjonal solidaritet. De skiller seg ikke bare på poltikk, men også på retorikk. Bare legg merke til hvordan politikerne fra FrP og KrF snakker. Dette begrenser FrPs handlingsrom. De kan ikke regjere uten at KrF og Venstre gir dem støtte, og de kan ikke få støtte fra disse partiene på FrP sine kjernesaker. Dette frustrerer.

De politiske tyngdelovene er i ferd med å gjelde
Denne situasjonen er vanskelig for KrF og Venstre også. De har ikke likt bråket rundt for eksempel asylbarna. Også de har måtet betale prisen for dette, men FrP betaler en mye større pris. Velgerne krever resultater, og mediene godter seg over fella FrP er havnet i.

I tillegg opplever sentrale politikere i FrP en maktesløshet når de hver gang må forhandle med KrF og Venstre. Erkjennelse av at politikken har sine begrensinger, har sakte, men sikkert gått opp for politikerne i FrP. Dette har bygd opp en frustrasjon som toppet med Per Sandbergs kraftsalve mot KrF denne uken. Var det gjennomtenkt? Tja. Var dette utspillet klarert i partiledelsen? Ikke nødvendigvis, men virkelighetsforståelsen og irritasjonen mot KrF og Venstre er neppe begrenset kun til Per Sandberg.

Siv Jensen sitter med svarte per
Per Sandberg er en dreven politiker. Han vet hva han gjør, men selv drevne politikere gjør feil. Denne gangen har han tråkket adskillig i salaten. Han har gjort KrF forbanna. Tillitsvalgtapparatet i KrF er indignert, og det med rette. Sentralledelsen i KrF må ta innover seg og målbære dette sinnet. Dette gjør ikke samarbeidsklimaet mellom KrF og FrP, og i neste omgang mellom KrF og regjeringspartiene, lettere og bedre. Sandberg har satt sin egen leder i en pinlig situasjon hvor hun har måtte beklage hans utspill. Nå er det en kalkulert risiko som Siv Jensen alltid har tatt i og med Sandbergs rolle har vært som «sinnataggen» i partiet. Han skulle brøle. Han skulle snakke fra leveren. Han skulle si det selv ikke Siv Jensen kunne si. Likevel er det surt for en partileder å beklage så tydelig som Jensen har måttet gjøre. Dette redusere hennes politiske kraft innad i regjeringen og overfor KrF og Venstre.




Faller regjeringen?
Svaret på dette spørsmålet må være et klart nei. Til det er det investert altfor mye prestisje i prosjektet fra både Høyre og FrP, men også fra KrF og Venstre. Også her gjelder poltikkens tyngdelover med full kraft inn. Ingen av de fire partiene er tjent med at Høyre-FrP-regjeringen faller. Faller regjeringen, står Arbeiderpartiet parat til å ta over på timen. Dette vil stemple FrP som styrings-udyktige. Partiet har brukt 40 år på å overbevise velgerne, og andre partier, til at de kan styre. Faller regjeringen, vil de måtte bruke 40 nye år til at de vil få tillit igjen. Høyre vil heller ikke la prosjektet gå i grus. De har vært garantister for at FrP er et styringsdyktig parti. Faller regjeringen, vil Høyre måtte stå ansvarlig for en dårlig dømmekraft - og kaoset som vil oppstå på borgerlig side. I tillegg vil de miste makten i minst denne og antageligvis i neste stortingsperiode. Venstre har vært høye og mørke for et borgerlig flertall. Arrogansen i Venstre, møtt med arroganse i Arbeiderpartiet, vil frata partiet all innflytelse som de tross alt har i nåværende situasjonen. Alle i dette samarbeidet er derfor tjent med at regjeringen består til valget i 2017.

Akhtar Chaudhry, tidligere stortingsrepresentant

hits