En verge til besvær?

kommentarer

Livet kan være uforutsigbart og ikke alt kan bli planlagt i detaljer, men det er et par ting du bør passe deg for før du havner i en situasjon hvor du kanskje trenger en verge. En verge er en person som i rettslig forstand skal ivareta dine interesser dersom du selv ikke er i stand til det. Han skal styre din økonomi, betale regninger, selge eiendommer, betale til jule-, bursdags- og konfirmasjonsgaver til dine barnebarn, avgjøre om dine barn skal få forskudd i arv dersom de trenger det, stå for bisettelseseremonien for din ektefelle dersom det skulle inntreffe osv. Han skal rett og slett gjøre alt du i dag gjør selv.




 

Grossister
De aller fleste får utnevnt en verge i familien eller en som kjenner den vergetrengende godt. Det skjer imidlertid ikke alltid. Du kan få tildelt en offentlig verge. Da kan utfordringene melde seg. Mange verger er nemlig grossister i bransjen. En verge i Hordaland fylke har 88 vergetrengende i sin portefølje. Havner du i hans bunke er det ikke sikkert at han har tid til deg. Han har faktisk ikke tid til deg. Han har en saksbehandler som jobber nesten fulltid med å administrere vergemålene. Saksbehandleren betaler regningene, inngår nedbetalingsavtaler, og styrer kontoer. I tillegg tar saksbehandleren imot mange henvendelser fra de som har verge. Det sier seg selv at denne vergen, som har ansvar for 88 personer, ikke klarer å ivareta de han er verge for på en tilfredsstillende måte. En kan faktisk lure på hva hans juridiske posisjon (for ikke å snakke om den menneskelige dimensjonen) er i forhold til dem han er verge for så lenge det er en saksbehandler, og ikke han selv, som står for viktige disposisjoner.

Berges Tidende (BT) skrev den 17.04.2015 en sak om «Sverre» som sier at han ikke har sett sin verge på et år. Dette er bare ett eksempel. Og det er ikke unikt. Min egen svigerfar fikk, så vidt vi i familien vet, besøk av sin verge kun to ganger i løpet de ni årene han var verge for ham.

BT har gjennomført en spørreundersøkelse i Hordaland. 50 institusjonsledere, de fleste av dem på sykehjem, svarte. 30 prosent av dem «har eller har hatt beboere som ikke er blitt fulgt opp av vergen sin i det hele tatt». 60 prosent svarte at «vergene besøker de vergetrengende en gang i halvåret eller sjeldnere». Dette er et hån mot de vergetrengende.

Hvem kjenner den vergetrengende best?
Det er du som kjenner din gamle far. Det er du som vet hva som får han til å smile og bli irritert. Det er du som vet historien bak at moren fikk slag, og hvordan hun ville bo dersom hun fikk bestemt selv. Det er du som kjenner farens personlige behov og datterens autisme best, ikke vergen. Likevel er det vergen som har den juridiske myndighet til å følge opp og bestemme hva slags hjelp og assistanse han/hun skal få. Så langt er det greit. Problemet ofte er at vergen ikke er interessert i, eller har tid til, å ha kontakt med familien. Han opplever familien som hår i suppen. Familien krever at vergen stiller opp. Gjør jobben sin. Bruker sin posisjon til å legge rammene best mulig rundt den vergetrengende. Familien vil fortsatt være far, mor, datter, bror og barnebarn. De vil ikke abdisere. Ikke blir fremmedgjort eller umyndiggjort, skjønt at det er vergen som har det juridiske mandatet til å foreta de økonomiske disposisjonene. Men livet er ikke bare en bankkonto og noen regninger fra kommunen. Livet er langt mer enn det. Det har ikke vergen hverken tid eller interesse for. Da blir det ekstra byrde for familien at ingen hører på dem. Ingen vil lytte til dem. Ingen vil vite hva de kan og vil bidra med. Ingen vil få kjennskap til den kunnskapen de sitter med om den vergetrengende.

BT skriver den 17.04.2015 «Mange pårørende opplever at vergene ikke er interessert i deres kunnskap om hvilken person den demente er, og hva som er til deres beste.»

Det finnes mange gode verger. Ingen tvil om det. Det det finnes, dessverre, altfor mange dårlige også. Det må gjøres noe med.

Stortinget ønsker en bedre ordning
Stortinget foretok en lovendring i 2010 og flyttet myndighet til å utnevne vergemål og tilsynsansvaret til Fylkesmannsembete. Min erfaring er at Fylkesmennene landet rundt ser ut til ikke å ha satt seg inn i hva Stortinget ville med lovendringene. Min egen families kontakt med Fylkesmannen i Hordaland har dessverre vært et godt bevis for nettopp det. Når saksbehandlere på Fylkesmannen sier at «Fylkesmannen tar aldri initiativ til et møte med familien» (til en vergetrengende), når en familie har varslet om forhold, da har Fylkesmannsembete ikke forstått sin rolle definert av lovgiveren.

Stortinget var meget opptatt av at den nye loven skulle bedre ivareta den vergetrengende. En enstemmig justiskomité på Stortinget skrev i merknader at «komiteen er særlig opptatt av at vergemål etter (justisdepartementets) forslag skal individtilpasses. (?) Vergemålet vil bli skreddersydd for den enkeltes behov, og gi økt selvbestemmelsesrett, integritet og rettssikkerhet».

Komiteen erkjente videre familienes innsats og rolle for de vergetrengende. «Komiteen vil særlig fremheve den store innsatsen som mange pårørende gjør for sine familiemedlemmer, gjennom årelang innsats som hjelpeverger. Det er en svært ansvarsfull og krevende oppgave å påta seg, og det spiller en avgjørende rolle for den vergetrengendes livssituasjon», skrev komiteen i sine enstemmige merknader i saken.

Lovgiveren har vært krystallklar på hva han forventer av både Fylkesmannsembete og vergene: Et vergemål som er skreddersydd for den enkeltes behov, selvbestemmelsesrett, integritet, rettsikkerheten og familiens klare og deltagende rolle. Her svikter Fylkesmannsembete. Det holder ikke at Fylkesmannen i Hordaland kun «er obs på problemstillingen» når en av deres vegrer har hele 88 mennesker å ta seg av. (bilde) Dette går utover disse menneskene og dere pårørende.

Fylkesmannsembete svikter
Hva gjøre Fylkesmannen når pårørende tar kontakt med han? Min egen families opplevelse er at de gjør vondt verre. Vi har opplevd Fylkesmannen i Hordaland som arrogante, avvisende, svært lite villig til å lytte, systemforsvarlige og svært lite etterrettelige. Vi er en ressurssterk familie som kan både lovverket og systemet. Vi kan ringe, gjerne flere ganger. Vi kan formulere brev og e-poster og kreve svar. Vi kan stille krav. Vi fremmer løsningsforslag og vi tilbyr tid og engasjement. Når vi opplever Fylkesmannen som en vegg av avvisning, kan jeg forestille meg hvordan en som er allerede tynget av omsorgsoppgavene og sorgen over å ha en autist datter vil oppleve Fylkesmannen når hun møter denne veggen.

 

Fylkesmannen i Hordaland sa til BT 17.04.2015: «Vi kan ikke se i mørket. Institusjonene og pårørende må varsle hvis noe er galt». Vel, vi har gjort det. Vi har varslet. Konklusjonen er: Ingen på ditt kontor vil høre på pårørende. Jeg snakker av egen erfaring, Sponheim!

hits