Folkemordet i Srebrenica - Never again?

11. juli er en svart dag for Europa. Det er gått 20 år, men for noen føles det som om det var i går. Året er 1995. Krigen raser på Balkan. Det er alle mot alle. Serberne er på fremmarsj. Bosniske muslimer står for tur. Noen ser hvilken vei det går. Srebrenica erklæres som FNs «sikre sone». Sultne, syke, tørste og livredde bosniere trekker seg mot denne sikre sonen. De har nå troen på at FN vil redde dem om området trues. Serberne ser derimot at FN ikke har kraft eller vilje nok til å stoppe dem. Verdenssamfunnet har tidligere ikke klart å hverken hindre eller straffe krigsforbrytelser, folkemord eller etnisk rensing. Bare året før ble omlag 800 000 tutsier i Rwanda massakrert. Verden så det komme, men klarte hverken å forebygge eller stoppe dette i tide. Serberne vet det. Derfor har de en plan. Srebrenica faller den 11. juli 1995. Samtidig faller et jernteppe over Srebrenica.



Slik så det ut i 2008 da jeg avla et besøk til minnestedet i Potacari i Srebrenica.

Menneskeslakt i særklasse
I dag vet vi at serbiske styrker begikk en bestialsk massakre i løpet av de neste dagene bak dette jernteppet. Det er nå enighet om at dette var en menneskelig slakt uten sammenligning i Europa ? den største siden holocaust.

Serberne skilte alle menn helt ned til 14 års alder fra kvinner. Området ble et slakteri. Over 8000 menn og unge gutter ble drept i løpet av én uke. Det er over 46 mennesker hver eneste time uten opphold i syv dager. De var krigsfanger og sivile ? i alle aldre.


(POTOCARI Over 6000 er gravlagt i Potocari. Amel Emric (Scanpix)

Kvinner går selv i dag og leter retter levningene etter sine brødre, fedre, sønner og ektefeller. Fortsatt oppdages nye massegraver. Fortsatt identifiseres og «begraves» ofrene fra 1995. I dag markeres 20-årsdagen etter massakren i Potacari i Srebrenica. 136 ofre skal gravlegges i dagens anledning.  Overlevende og pårørende leter etter både levninger og rettferdighet.

Kvinner ble rammet opptil flere ganger
Kvinner betaler alltid mye høyere pris i en krig, enda det er nesten alltid menn som starter krig og konflikt. De mister sine barn, ektefeller, fedre og brødre. De mister sine forsørgere og får svært dårlig økonomi, men for menn er ikke det nok. Kvinner må brukes som et våpen i krigen. Fienden skal påføres den absolutte skammen og skylden. Da må kvinner voldtas! Så skjedde i Bosnia. Mange bosniske kvinner lever i dag med sår og traumer fra krigen. Flere orket det ikke. De har tatt sitt eget liv etter overgrepene.  

Folkemord?
Europa sliter selv i dag med om hva som skjedde i Srebrenica i 1995. FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia har konkludert med at det som skjedde i Srebrenica var et folkemord. Det samme har Den internasjonale domstolen i Haag.

Jeg initierte en interpellasjonsdebatt i Stortinget den 09. juni 2010 etter at jeg hadde besøkt Bosnia og Srebrenica året før. Et av spørsmålene jeg stilte til daværende utenriksminister, Jonas Gahr Støre, som svarte interpellasjonen på vegne av den norske regjeringen, var:

«Mitt spørsmål til regjeringen er (derfor) om det ikke er naturlig at Norge følger Europaparlamentet og den amerikanske kongressen i å erklære handlingene i Srebrenica for folkemord?»

Jeg er veldig glad for svaret fra den norske regjeringen som lød slikt:

«Jeg vil gjøre det veldig klart at Norge hele veien har støttet og forholdt seg til Den internasjonale straffedomstol, som har gjort det klart at Serbia har forbrutt seg mot forpliktelsen til å forhindre folkemord, genocid, og viser til de gjeldende konvensjoner for det. Personer er altså dømt for å ha gjennomført folkemord. Det følger av dette at vi anerkjenner den bruken av domstolen.»

Men ikke alle er enige. Denne uken nedla Russland veto mot en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd som ville erklære det som skjedde i Srebrenica i juli 1995 som folkemord. Det er skuffende, skammelig og lite fremtidsrettet. Jeg er enig med USAs ambassadør at dette føyer seg i den delen av Sikkerhetsrådets historie som en absolutt ikke skal være stolt av.

Siden 1995 er det funnet flere massegraver i området rundt Srebrenica, og fremdeles pågår jobben med å identifisere de døde. Foto av Damir Sagolj Scanpix

Historien blir brukt som rekrutteringsgrunnlag
Vi prøver hele tiden å forstå hvordan unge muslimske menn, og noen kvinner, lar seg rekruttere til Al Qaeda, Den såkalte Islamske Stat og lignende grupper som herjer rundt i verden i dag, full av hat mot Vesten. Litt av svaret ligger her. Serbernes folkemord og overgrep mot bosniske muslimer - og verdenssamfunnets manglende evne og vilje til å erklære det som et folkemord og straffe de skyldige - er en viktig brikke i propagandaen og rekrutteringsstrategien. Målet med rekrutteringen er feil. Det samme er konklusjonene som strategene i de gruppene trekker, men hendelsene gir dem gode kort på hendene: Folkemord mot muslimer, FN som svikter både i beskyttelse, men også i å fordømme, en verden som ikke tar ansvar, straffeprosessen er treg og svak, Vesten som ikke bryr seg!

Never again?
Ofte sier vi etter denne type hendelser: Never again! Men mener vi det? Jeg tviler litt på det. Ja, enkelte av de skyldige er blitt dømt på Balkan, men rettsprosessen svarer slett ikke omfanget av det barbariske som utfoldet seg i Srebrenica for 20 år siden. Forbrytere har fortsatt makt og innflytelse i området. Den Bosniske presidenten sa etter Russlands veto i FN for tre dager siden at dette var en stor dag for Serbia.

Verden klarer hverken å forebygge, stoppe eller straffe folkemord. Folkemordet i Srebrenica skjedde kun ett år etter folkemordet i Rwanda. Avstand mellom folkemordet i Halabja, Irak, og Rwanda var ikke mer enn 8 år. (I Halabja ble omtrent 5000 mennesker drept i løpet av én dag i et gassangrep, mens om lag 100 000 kurdere ble drept i løpet av hele 1988). Det tok ikke flere enn 14 år etter Srebrenica-massakren at sivilbefolkningen på Sri Lanka ble utsatt for det FN har definert som brudd på Genève-konvensjonen. Mange har brukt begrepet «folkemord» om hendelsene, deriblant Visepresident på Stortinget Marit Nybakk (AP). FN mente at både LTTE og regjeringen på Sri Lanka hadde blod på hendene. I mellomtiden har flere hundre tusen mennesker blitt drept i Sudan og Darfur.

Så hvorfor klarer vi ikke forebygge folkemord eller slakt? Svaret er: så lenge nasjonale interesser er større enn verdien av menneskelig liv, vil politikere la dem gå foran menneskeliv. Vi kan ikke utelukke at det som skjedde i Srebrenica i 1995, kan skje igjen. Dessverre!

Stord, 11. juli 2015

hits