Et brev til mine barn

Det var en mening bak angrepet i Paris. Utover det å drepe, skade og spre lidelser. Terrorangrepene var ment til å vekke sterke følelser - på begge sider, hvis det er noen sider her. Vi ser at akkurat dette målet har gribbene lykkes i nå. Gribbene som livnærer seg av død og fordervelse. De bruker nå bildene fra Paris for å suge til seg enda mer liv og kraft. Bildene fra Paris brukes nå for å trigge hat på den ene siden og begeistring på den andre. Ytterfløyene vil bli styrket.

Senaid Koblicia, sjefimam i det bosniske fellesskapet i Norge, og tidligere leder i Islamsk Råd i Norge, har fått denne melding på sin Facebookprofil: «Hei, dere er alle medskyldige i mord. Dagen vil komme da dere skal stå til ansvar for deres handlinger. Islam er ikke forenlig med vestlige verdier. Vi vet hvem dere er og hvor dere bor. Hilsen.» Disse ordene minner oss om mørke perioder i menneskets historie i Asia, Europa og Afrika. Gribbene jubler over at de har klart å vekke hat mot muslimer i Europa.



Melding sendt til Senaid Koblicia 

På den andre siden vil unge, søkende uskyldige mennesker med muslimsk bakgrunn - både i Øst og Vest - forsøkes rekruttert til å spre enda mer vold, død, fordervelse og hat ved å forherlige terrorangrepene. Ikke bare at terrodåden i seg selv vil bli brukt for å rekruttere flere direkte, men også samholdet Europa og verden nå viser for ofrene, og mot terroren, vil bli brukt i kampen for å vekke provokasjon og hat i unge muslimske sinn.   

«Hvorfor er det slik at dere viser sorg og sinne over de døde i Europa, og bare i Europa? Er europeiske liv mer verdt enn våre? Er et palestinsk liv mindre verdt enn et fransk? Hvorfor holder dere kjeft når bilbomber eksploderer i Baghdad, men samler i sorg og sinne når deres egne barn blir drept? Hvorfor sender dere bombefly mot oss, uten å tro at vi skal svare tilbake?»

Disse, og mange lignende spørsmål, stilles. Gjennomtenkt strategi! Det er et forsøk på å få unge mennesker med muslimsk bakgrunn til å innta en offerrolle, vise (ubevisst) empati med terroristene, melde seg ut av sine samfunn dersom de bor i Vesten, og i verste fall: Melde seg som kanonføder for slakterne i Al-Qaida og den såkalte Islamsk Stat og deres underleverandører av død og fordervelse.

Husk, mine barn nå: Dette må dere gjennomskue. Det blir alltid slik at de nære hendelsene preger deg mer enn de fjerne. Jordanerene blir mer preget av drap i Beirut eller Bagdad, og mindre når drap skjer i Paris eller i Boston - og omvendt. Pakistanerne sørger over sine ofre i Lahore og Peshawar, men jeg har aldri sett en minnemarkering for ofrene i London. Slik er mennesker skrudd sammen. Når Europa nå samler seg i sorg, er det bare naturlig. I dette ligger ikke hat for andre, men empati for egne. Det er menneskelig. En av dere var i Paris forleden, den andre i Tyskland frem til i dag. Jeg har i dag besøkt West Gate shopping center, i Nairobi, Kenya. Dette senteret ble rammet av et terrorangrep for to år siden. En nordmann - muslim til og med - stod bak terroren. Det kunne skjedd i dag da jeg var innom. Vi kunne vært ofre for alle disse terrorangrepene. Vi er en del av det europeiske fellesskapet, samtidig som vi er en del av det muslimske fellesskapet. Det er en krevende posisjon og øvelse, men vi må takle det. Vi må forstå denne kompleksiteten. 



Foran Westgate shoppingsenter som ble angrepet av terrorister i 2013.


Noen prøver å lure oss inn i den retorikken at et muslimsk liv er mindre verdt enn et ikke-muslimsk. Det er et svært komplisert materie. Her må vi virkelig passe oss. For det første: Disse menneskene selv tar så mange muslimske liv at fienden tilsammen ikke har tatt. Det er muslimer som dreper muslimer i Pakistan, Afghanistan og i Syria. For det andre: Det ligger undertoner av at Vesten dreper muslimer. Det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, Vesten har vært egoistisk, lite ærlig og har tatt mange liv for å ivareta sine egne interesser, men slikt kan man også si om Østen. Tyrkerne begikk folkemord mot armenerne, og muslimene fra Sentral-Asia og Afghanistan begikk flere massakre i India som kunne defineres som folkemord dersom de skjedde i dag. En hel million mennesker ble drept i en krig mellom Irak og Iran. Alle drept av muslimer.

Så må vi huske at vanlige folk i Vesten stiller opp for medmennesker i hele verden. Røde Kors (som senere ble Røde Halvmåne), Leger uten grenser, Flyktninghjelpen, uttalelige enkeltmennesker som har stilt opp under Syriakrisen med påfølgende flyktningstrømmen er noen bevis for det. 

Jeg kjenner godt deres smerte, både fordi jeg er faren deres og fordi vi har en felles bakgrunn, religion, kultur og referanseramme. Mange andre har samme smerte og samme tanker. Da er det viktig å reflektere sammen og rolig om årsakene og konsekvensene. Ting er ikke så enkle som gribbene prøver å fremstille som.

Husk: De ytterliggående er som gribber. De livnærer seg av død og fordervelse. Hvem som dør, bryr de seg ikke om. Når kristne dør og folk sørger, spør de: Hvorfor sørger dere mer over deres egne, men aldri over våre døde? Når muslimer dør: Sier de, se de dreper våre brødre og søstre. Selv dreper de både muslimer og ikke-muslimer som fluer. De bryter alle prinsipper og etiske retningslinjer som vår egen profet lagde for krig allerede for 1450 år siden. Da han sendte tropper i krig fikk hærsjefen et skriftlig dekré: Du skal ikke drepe sivile, eldre, kvinner og barn. Du skal ikke drepe de som legger ned våpnene. Du skal ikke brenne avlinger eller kappe ned trær. Du skal ikke skjende fiendens gudshus eller religiøse ledere. Vi må heller spørre gribbene i dag: Hvorfor dreper dere sivile, kvinner  og barn? Hvorfor brenner dere ned andres gudshus? Er ikke det mot islam? Fremmer ikke dere slik forakt og hat mot muslimer?

Akhtar Chaudhry

Nairobi, Kenya 15.11.15

hits