Godt å være dømt

Den norske stat er dømt for brudd på menneskerettigheter. Det er vanskelig for oss å forstå og fordøye dette slaget i magen. Det er vi - staten Norge og folket - som er den fornærmede part, ikke terroristen. Han drepte 77 mennesker! Han tok liv og livsglede fra ufattelig mange mennesker. Mennesker vil leve med skader han påførte dem i mange, mange år fremover. Det er vi som skal pleie våre sår, ikke terroristen som skal anklage oss for brudd på hans menneskerettigheter. Er det mulig?
 




Men det er mulig. Han saksøkte oss, og vi er dømt. Vi er dømt av oss selv. Våre egne domstoler har dømt oss. Ingen utenfra. Vi har ikke overholdt vårt eget løfte om at alle, selv de mest avskyelige av oss, har grunnleggende rettigheter som vi skal respektere. Uansett.

Det vanskeligste for nasjoner og stater er å ha selvinnsikt nok. Makta er per definisjon god. «Den begår ikke feil, den gjør ikke urett». Det er dette domstolene er satt til å kryssjekke. Og det er kun de beste nasjonene som gir sitt eget rettssystem lover og frihet nok til å kunne bli dømt selv. Det gjør de i trygg forvissning om at staten aldri vil bryte borgernes rettigheter og derfor heller ikke vil bli dømt for det. Men så skjer det likevel. Det skjedde i går. Det viser for det første at vi har bestått prøven. Vi har lover som gir alle mennesker grunnleggende rettigheter som er ukrenkelige. Dernest viser det at vi har et rettssystem som er selvstendig og rakrygget nok til å dømme staten. Samtidig viser dommen at vi må bli enda bedre. Det er nemlig ingen øvre grense for hvor sivilisert en nasjon kan bli. Det er der vi har fått en smekk på fingrene. Har vi evne til å snu dette, slik at det blir en inspirasjonskilde for oss til å bli enda bedre?

Akhtar Chaudhry

Oslo 21.04.2016

hits