Uretten fortsetter i Palestina, ingen bryr seg

Jeg ferierte i Palestina og Israel denne påsken. Jeg dro med meg mine to sønner. Mange ville rynke på nesen og spørre «er det mulig å feriere i Palestina, er det lurt?» Et berettiget spørsmål, vil jeg si. Nettopp derfor valgte vi Palestina som feriemål.

Jeg har besøkt Palestina en gang tidligere. I 2009 besøkte jeg Palestina som en del av en parlamentarisk delegasjon fra SV. Det var like etter en ødeleggende aggresjon fra Israel. Gaza var hermetisk lukket. Vi fikk likevel anledning til å besøke Gaza i noen få timer. Det vi så i Gaza og i resten av Vestbredden, gav oss et nærbilde av en okkupasjon, urettferdighet og palestinsk smerte og bitterhet. Ni år etter dette besøket, ville jeg reise til Palestina igjen - for å se om noe var endret.

To hendelser viser med all tydelighet hvordan det palestinske folk har det, og hvilken urett og nedverdigelse de blir utsatt for.

1) Vi kjørte buss fra Ramallah til Jerusalem. Ved checkpointet (grensekontrollen) kom tungt bevæpnede unge israelske soldater inn i bussen. Alle passasjerer måtte holde sine identifikasjonspapirer høyt og synlig opp. Soldatene sjekker dokumentene og går til neste passasjer. En ung gutt, på samme alder som min minste gutt (15 år), ble bedt om å følge soldatene ut av bussen. Gutten ser på sin mor som ikke har noe annet valg enn å bifalle. Gutten stiger ut av bussen og forsvinner sammen med soldatene. Moren, og alle andre passasjerene, sitter i uvisshet om hva som ville skje med denne unge gutten. Etter en stund blir vi alle bedt om å bytte buss. Gutten er fortsatt ikke å se. Jeg blir engstelig for han. I dette øyeblikket tenker jeg at når jeg, som ikke har noe forhold til denne unge gutten, er blitt engstelig, hvordan føler moren hans akkurat nå? Hvilke tanker går gjennom hennes hode? Og hvordan opplever denne unge gutten å bli tatt ut av bussen av vilt fremmede tungt bevæpnede soldater? Frykt, engstelse, ydmykelse! Endelig kommer gutten og blir gjenforent med sin mor som klemmer han godt og sukker tungt.

2) Vi kjørte buss ut av Betlehem. Bussen kjører inn mot checkpointet og stopper. Unge kvinner og menn forlater sine skolebøker på setene sine og forlater bussen. Akten var så rask og organisert at jeg ble helt satt ut. Dette hadde de gjort før. De visste hva de skulle gjøre. Jeg skjønte imidlertid ingenting. Jeg spurte en eldre medpassasjer som satt rett bak meg om vi alle måtte forlate bussen. «Er du en araber», spør han. Nei, svarer jeg. «Da kan du bli sittende. Kun arabere under 35 år må forlate bussen», sa han. Det var et absurd syn å se skolebøkene liggende igjen på setene mens unge mennesker måtte gå ut av bussen for å komme inn etter noen meter. Jeg merket at jeg ble rasende inn i meg. Hvor urettferdig er ikke det å bli ydmyket slikt på sin egen jord, i sitt eget land? Hvor i verden hadde vi funnet oss i denne nedverdigelsen, enten selv eller av våre medmennesker?




 

Mine opplevelser fra 2009 ble bekreftet og forsterket. Ingenting hadde endret seg. Okkupasjonen er der, krenkelsen av menneskeverdet er der, urettferdigheten er der, unge mennesker blir fortsatt ydmyket i sitt eget land.


 

SV foreslo forleden på Stortinget å evaluere Norges innsats overfor Israel og Palestina. SV ville finne ut av hva som er gjort, hvilke resultater har innsatsen gitt, hva har gått galt, hvordan kan vi rette det opp. Forslaget ble nedstemt i Stortinget. «At de andre partiene på Stortinget sier nei til en uavhengig evaluering av vår politikk overfor Israel og Palestina er nærmest umulig», sa SV-leder Audun Lysbakken til Klassekampen. Jeg forstår han godt!

Akhtar Chaudhry

Oslo, 18.06.17

hits