hits

mars 2015

Modig ledelse i Islamsk Råd Norge etterlyses

 

Aldri tidligere har det vært større behov for Islamsk Råd i Norge (IRN). Aldri tidligere har det vært større behov for en tydelig og markert IRN. Muslimer i verden, i Europa og ikke minst i Norge har vært i fokus i løpet av de siste årene. Radikaliseringen av norsk og europeisk ungdom, som både har tatt veien til Syria for å kjempe side om side ved terrororganisasjonen ISIL, og som har laget overskrifter i Norge, unge muslimers deltagelse i terrordåder i Paris og København, folk som Mullah Krekar som har sendt sjokkbølger i det norske samfunnet, skriker etter ledelse i det muslimske fellesskapet i Norge. Et FrP som har vært svært islamkritisk og har innført begreper som «snikislamisering» er havnet i regjeringskontorene. Det krever på sin side et skjerpet og kraftfullt IRN som klarer å hevde muslimene rettmessig plass i samfunnet.

IRN har fått ny ledelse. Det er svært velkomment. Den den avgåtte lederen var helt usynlig i det året han ledet organisasjonen. Generalsekretær Mehtab Afsar har ikke imponert med sin ledelse. Rådet har manglet en klar og tydelig linje. Ved avgjørende korsveier har man inntatt en offerrolle i stedet for å lede rådet og det muslimske fellesskapet med innsikt, innlevelse og mot.

IRN har store utfordringer og hvis ikke forholdene legges til rette for, og ledelsen mislykkes i å forstå sin rolle i samtiden og leve opp til den, er jeg redd IRN vil dø en stille død. Ingen andre enn muslimer vil lide da, selv om det norske samfunnet har et stort og selvstendig behov for et fungerende IRN.

Ressursmangelen
IRN representer i dag, i følge sin egen hjemmeside, 41 muslimske organisasjoner og 60 000 medlemmer. Det finnes ikke klare tall på hvor mange muslimske menigheter som finnes i Norge, heller ikke om hvor mange muslimer som bor i Norge. En forsiktig antagelse likevel forteller at kanskje færre enn halvparten av både menighetene og muslimene er tilsluttet IRN. Her ligger litt av grunne til at IRN har slitt med å bli en tydeligere og tilstedeværende stemme i samfunnet.

Det finnes ikke godt nok engasjement blant norske muslimer for å styrke IRN. Medlemsorganisasjonene har blitt enige om å betale kr. 4000 hver til IRN sin drift hvert år. Det er et latterlig lavt beløp som forteller hvor lite menighetene forstår viktigheten av IRN i Norge. Jeg har latt meg fortelle at selv dette lille beløpet ikke blir betalt av mange medlemsorganisasjoner. Manglende ressurstilførelse har resultert i at IRN ikke har hatt råd til å tiltrekke seg nødvendig kompetanse, hverken i ledelsen, fagkompetanse eller kommunikasjon. Menighetene vil ikke felle en tåre dersom IRN kveles av ressursmangelen.

Tillitskrise og manglende oppbakking
Det har vært nærmest tillitskrise mellom menighetene og IRN. Menighetene har ikke forstått fullt ut at IRN skal fungere som en politisk representasjon for norske muslimer. Der hvor offentligheten, det politiske Norge og mediene har krevd tilstedeværelse, klar tale og modig ledelse, har medlemsorganisasjonene nesten fnist av IRN sitt forsøk på å tangere dette krevende farvannet. Menighetene har vært mer opptatt av halal mat, begravelsesseremonier og bønnerom. Uten å redusere viktigheten av halal mat og bønnerom, må en kunne si at de viktigste oppgavene for muslimenes eneste og viktigste organisasjon er noe helt annet. Oppdragelsen av muslimer som en minoritet, oppfostring av en robust og konstruktiv dialog og samkvem mellom norske muslimer og samfunnet rundt, innsiktsfull deltagelse i det offentlige ordskiftet, en kompetent samtalepartnerskap overfor myndighetene, er noe av de oppgavene som har vært lite fokusert eller neglisjert totalt. IRNs viktigste oppgave må bli å være med på å tegne en felles ramme som alle i Norge skal respektere og leve innenfor.   

Manglende respekt for institusjonsbygging
Institusjonsbygging har aldri vært muslimenes sterkeste side, hverken i Norge eller andre steder. Dessverre. Måten IRN drives på i Norge er et tydelig bevis på det. Problemet kun er at i Norge hvor institusjonene har en lang historie og en svært viktig plass i samfunnet, blir mangel på levende og robuste institusjoner som representerer muslimer svært skadelig for muslimer. I tillegg savner det norske fellesskapet dialogpartner som kan bidra til å utvikle fellesregler og fellesnormer for samkvem i et multi-religiøst samfunn.

To svært dyktige og tydelige ledere har kommet i IRNs ledelse. Både tidligere leder i IRN, Senaid Kobilica, og forstander i det Islamske Forbundet, Basim Ghozlan er erfarne ledere og har vært en vinternatt ute tidligere i livet. De er fullt ut i stand til å tilby strategisk ledelse dersom også menighetene ønsker det. De kan språket, samfunnet og mediene. I tillegg har Kobilica både teologisk utdannelse og mot som kreves i krevende tider. Det lover bra. Lykke til!   

Takk, Hajrah II

 

Kjære Hajrah,

Første gang jeg leste om ditt utspill om «fredens ring» rundt synagogen i Oslo, ble jeg veldig glad. Medmennesker hadde mistet liv i Frankrike, Belgia og Danmark, og muslimer hadde vært involvert i ugjerninger. Da var det tung tid for oss alle, og muslimer hadde det litt tyngre enn andre. Ditt utspill kom som en frisk bris. Endelig skulle en ung muslim vise at vi muslimer er ikke terrorister, men vanlige mennesker som ønsker å leve i fred og harmoni sammen med våre medborgere.




Det var ungdommens arena
Jeg bestemte meg umiddelbart for å holde meg unna markeringen. Jeg støttet utspillet ditt helhjertet, men ønsket at det skulle være ungdommens arena. Da var det viktig at folk som meg holdt en lav profil og avstand til tiltaket. Jeg kom selvsagt for å høre på deg. Jeg stod 15 meter unna deg, på den andre siden av Bergstien og hørte på deg. Du er en av de beste talerne jeg noen sinne har hørt. Du var tygg, klar og gjennomtenkt. Du talte fra hjertet, til hjertene. Du talte godt. Jeg omtalte talen din i et blogginnlegg og takket deg.

Et tankevekkende innlegg du skrev
Jeg har nå lest et innlegg du har skrevet i Aftenposten. Det var tankevekkende. Mens nyheten om «fredens ring» har gått verden rundt og Norge er stolt av deg, er du fortvilet og lei deg. Du har grått. Det vekker mange tanker og følelser i meg.

Du er ikke en sau som følger en saueflokk. Du «følger ikke strømmen bare fordi det er det enkleste», som du skriver. Det viste du jo også den dagen du stod foran synagogen i Oslo. Bare de som følger hjertet sitt og viser mot skaper historie. Du har skapt historie. Du har satt spor etter deg. Dette er Norge takknemlig for og dette skal du være stolt av, ikke fortvilet over.

Jeg forstår at du har fått masse negativt oppmerksomhet. Det er trist, men ikke overraskende. Det du gjorde var noe så unikt at mange i det muslimske fellesskapet ble overrasket. De som lever med konspirasjonsteorier har sikkert laget sine mørke historier om deg. Det skal du ikke bry deg om.

Mange er sikkert misunnelige. Andre ønsker å knekke deg. De liker ikke motet og framsyntheten som du har vist. De er redd hva du vil bety i fremtiden. Jeg er trygg på at du ikke vil la deg knekke. Jeg er sikker på at dine venner som støttet deg frem til «fredens ring», vil nå slå ring rundt deg.  Det er behov for deg i vårt samfunn.

Du har et solid etisk fundament
For å kunne gjøre noe så modig som å danne en solidarisk ring rundt en synagoge må en muslim ha et sterkt politisk, moralsk og personlig fundament, historien tatt i betraktning. Som en syttenåring har du allerede dette fundamentet. Dèt er imponerende, og da er det ikke rart at du har klart å danne en slik ring. Du har vært rettferdig. Du har tidligere valgt å kritisere Israel for sin undertrykkelse av palestinerne. Det har gitt deg det etiske fundamentet som dannet det moralske grunnlaget for at du forsvarte jødene i Norge og i Europa. Fortsetter du å følge dette sporet vil flere vise deg og dine standpunkter respekt.

PR-stunt?
At du blir beskyldt for å ha gjennomført et «sinnsykt dårlig PR-stunt for muslimer» skal du bare ta det med ro. Det du, og flere med deg, gjorde var ektefølt og genuint. Et falskt og overflatisk tiltak hadde blitt gjennomskuet før det var gjennomført. Når en 17-åring klarer å samle hele det muslimske fellesskapet, og flere til, bak seg for å forsvare jøder, må det være så ekte som det går an. Og klart det var et PR-tiltak også, men hva er da galt med det da? Når ekstremister bruker sine energier for å dra muslimer ned i søla, må noen andre bruke tid og krefter for å få muslimer i et positivt lys. Du viste at muslimsk ungdom og muslimer er folk som viser respekt og kjærlighet for medmennesker. Det kalles vel Public Relations (PR) på fagspråket, om vi vil det eller ikke. Folk bruker millioner for å kjøpe et godt PR. Du brukte bare hjertet ditt, PR eller ikke.

Du har gjort en forskjell
Det gjør inntrykk når du skriver at du har «sittet alene på rommet mitt, ristet hodet i fortvilelse og grått». Du er like gammel som min sønn og stedatter. Jeg blir stolt når de gjør noe positivt. Gjør de noe positivt som i tillegg skaper motreaksjoner støtter jeg dem fullt ut. Det gjelder alle ungdommer. Hvis dere gjør noe feil, er det ikke verre enn de feilene jeg og mine jevnaldrende gjorde i sin ungdomstid.

Denne gangen har du faktisk ikke gjort noe du skal angre eller beklage. Tver ti mot. Du og dine jevnaldrende har all grunn til å være fornøyde og stolte av det dere gjorde 21. februar i år. Dere er Norges fremtid. Dere skal leve som dere vil. Dere skal velge egne veger. Vi skal ikke dømme dere. Vi skal heller legge til rette for at dere overtar dette samfunnet og lede det i retning større samhold.

Akhtar Chaudhry, tidligere stortingsrepresentant