hits

juni 2017

Uretten fortsetter i Palestina, ingen bryr seg

Jeg ferierte i Palestina og Israel denne psken. Jeg dro med meg mine to snner. Mange ville rynke p nesen og sprre er det mulig feriere i Palestina, er det lurt? Et berettiget sprsml, vil jeg si. Nettopp derfor valgte vi Palestina som ferieml.

Jeg har beskt Palestina en gang tidligere. I 2009 beskte jeg Palestina som en del av en parlamentarisk delegasjon fra SV. Det var like etter en deleggende aggresjon fra Israel. Gaza var hermetisk lukket. Vi fikk likevel anledning til beske Gaza i noen f timer. Det vi s i Gaza og i resten av Vestbredden, gav oss et nrbilde av en okkupasjon, urettferdighet og palestinsk smerte og bitterhet. Ni r etter dette besket, ville jeg reise til Palestina igjen - for se om noe var endret.

To hendelser viser med all tydelighet hvordan det palestinske folk har det, og hvilken urett og nedverdigelse de blir utsatt for.

1) Vi kjrte buss fra Ramallah til Jerusalem. Ved checkpointet (grensekontrollen) kom tungt bevpnede unge israelske soldater inn i bussen. Alle passasjerer mtte holde sine identifikasjonspapirer hyt og synlig opp. Soldatene sjekker dokumentene og gr til neste passasjer. En ung gutt, p samme alder som min minste gutt (15 r), ble bedt om flge soldatene ut av bussen. Gutten ser p sin mor som ikke har noe annet valg enn bifalle. Gutten stiger ut av bussen og forsvinner sammen med soldatene. Moren, og alle andre passasjerene, sitter i uvisshet om hva som ville skje med denne unge gutten. Etter en stund blir vi alle bedt om bytte buss. Gutten er fortsatt ikke se. Jeg blir engstelig for han. I dette yeblikket tenker jeg at nr jeg, som ikke har noe forhold til denne unge gutten, er blitt engstelig, hvordan fler moren hans akkurat n? Hvilke tanker gr gjennom hennes hode? Og hvordan opplever denne unge gutten bli tatt ut av bussen av vilt fremmede tungt bevpnede soldater? Frykt, engstelse, ydmykelse! Endelig kommer gutten og blir gjenforent med sin mor som klemmer han godt og sukker tungt.

2) Vi kjrte buss ut av Betlehem. Bussen kjrer inn mot checkpointet og stopper. Unge kvinner og menn forlater sine skolebker p setene sine og forlater bussen. Akten var s rask og organisert at jeg ble helt satt ut. Dette hadde de gjort fr. De visste hva de skulle gjre. Jeg skjnte imidlertid ingenting. Jeg spurte en eldre medpassasjer som satt rett bak meg om vi alle mtte forlate bussen. Er du en araber, spr han. Nei, svarer jeg. Da kan du bli sittende. Kun arabere under 35 r m forlate bussen, sa han. Det var et absurd syn se skolebkene liggende igjen p setene mens unge mennesker mtte g ut av bussen for komme inn etter noen meter. Jeg merket at jeg ble rasende inn i meg. Hvor urettferdig er ikke det bli ydmyket slikt p sin egen jord, i sitt eget land? Hvor i verden hadde vi funnet oss i denne nedverdigelsen, enten selv eller av vre medmennesker?




 

Mine opplevelser fra 2009 ble bekreftet og forsterket. Ingenting hadde endret seg. Okkupasjonen er der, krenkelsen av menneskeverdet er der, urettferdigheten er der, unge mennesker blir fortsatt ydmyket i sitt eget land.


 

SV foreslo forleden p Stortinget evaluere Norges innsats overfor Israel og Palestina. SV ville finne ut av hva som er gjort, hvilke resultater har innsatsen gitt, hva har gtt galt, hvordan kan vi rette det opp. Forslaget ble nedstemt i Stortinget. At de andre partiene p Stortinget sier nei til en uavhengig evaluering av vr politikk overfor Israel og Palestina er nrmest umulig, sa SV-leder Audun Lysbakken til Klassekampen. Jeg forstr han godt!

Akhtar Chaudhry

Oslo, 18.06.17