hits

juli 2015

Hvor lenge skal hevn og vold herje?

Enda en mann tilknyttet en moské er utsatt for vold. Han er styreleder i samme moské hvis imam ble angrerepet i fjor. Politiet mener at volden er ikke tilfeldig. De kobler disse to voldsepisodene sammen.



Det er ikke en hvilken som helst moské, men heller Nord Europas største moské. Moskeen har spilt en sentral rolle som medspiller og partner for viktige offentlige instanser i tidsaktuelle samfunnsdebatter, slik som forebygging av radikalisering, tvangsekteskap osv. Når statsråder, politiet, Kirken, eller det offentlige Norge søker kontakt mot det organiserte muslimske fellesskapet i Norge og Oslo, er det gjerne denne moskeen som oppsøkes slik daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde i august 2007.

Samtidig har moskeen vært en arena for konflikt og krangel i mer enn 30 år. Allerede på 1980-tallet ble tilhørerne delt i minst to grupper. De beskyldte hverandre for misbruk av moskeen midler. Slåssing og krangel forekom ofte. Politiet ble involvert, og saken endte opp i retten. Det er ingen teologisk uenighet som ligger bak konfliktene.

Angrepet på imam Nemat Ali Shah i fjor og styreleder Ghulam Sarwar en uke siden er en forlengelse av denne triste historien. Det er gjerne nye personer og allianser, men konflikten og kulturen er den samme. Det er bekymringsfullt all den tid muslimer i Norge står overfor store samfunnsutfordringer.

Fravær av kompromiss
Et vedvarende og stort problem i de muslimske miljøene er fravær av kompromissøking. Her skal man vinne eller tape alt. Hevn står sentralt. Dette er en tradisjon som har hindret utvikling i mange muslimske land. Denne tradisjonen har muslimene tatt med seg til Norge. Det skuffende er at selv 50 års botid i et samfunn som har gått vekk fra hevn og heller brukt kompromissets kunst til å utvikle samfunnet, ikke ser ut til å påvirke enkelte, men innflytelsesrike, aktører i de muslimske miljøene. Vi sløser kreftene på konflikter som kunne blitt løst, ikke enkelt, men likevel, med «gi og ta» etter samtaler eller ved hjelp av rettsinstanser. Etter snart 50 åt i Norge bør muslimer forstå at konfliktløsning i et moderne rettssamfunn bør skje ved hjelp av samtaler og innenfor lovens rammer, og ikke med vold.

Arv til neste generasjon
Fortsatt konflikt påvirker ikke bare vår evne til å løse de store samtidsutfordringer, men det viser også hvordan morgensdagens generasjoner oppdras med tanke på konfliktløsningsmekanismer. Hevn og indrejustis videreføres som konfliktløsningsmekanismer. «Alt eller ingenting» kan ikke overleveres til nestegnerasjonen som konfliktløsningsmekanisme. En fortsatt hevn og «alt eller ingenting»-tankegang påvirker da alle deler av livet dersom man velger den. Konflikter innad i familien, innad i trossamfunnet, på idrettsbanen, på jobben, i samfunnet generelt og i verden løses da med samme steile holdningen. Denne holdningen sender også signaler til storsamfunnet om hvordan vi vil leve sammen og løse eventuelle konflikter med det. Det har ikke muslimer råd til lenger.

Oslo, 23.07.15

22. juli - da vi valgte demokratiet!

Terror er å skape frykt. Ikke bare i øyeblikket, men gjerne for lang tid fremover. Folk skal hindres i å tenke og handle fritt og slik de liker og ønsker det. Politisk terror har mer enn all annen terror frykt som mål. Det var også Anders Behring Breiviks mål: Det norsk folk skulle endres fra å være åpne, rause og internasjonale mennesker. Med drap på 77 mennesker, de fleste av dem unge, håpefulle, skulle nordmenn skremmes vekk fra det multikulturelle og internasjonale samfunnet. Dette har Breivik mislyktes i.

Det er ikke uten grunn at Breivik mislyktes i sin plan. Det norske samfunnet er solid forankret i demokratiet. Helt siden 1814, og gjerne før det, har man funnet løsninger i fellesskapet. Kompromisser og gjensidig respekt, på tvers av politisk ståsted, religiøs identitet og etnisk tilhørighet har dannet grunnlag for det demokratiet som vi i dag kjenner og nyter godt av. Det er lov å være uenige om det meste. Det er imidlertid ikke lov å bruke vold, misbruke makt og utøve terror for å nå sine mål. Derfor har det norske folk avvist Breiviks forsøk på å endre samfunnet med vold og terror. 


Dette bildet, med Utøya i bakgrunnen, er tatt 26. juli 2011. Helt siden terrorangrepet har folk lagt ned blomster på denne steinen. Foto: Frode Johansen (Ringerikes Blad)

Et klart tegn på Breiviks nederlag er at AUF tar Utøya i bruk i dag. Breivik mislyktes i å skremme unge mennesker fra å være politisk selvtenkende og fylt med nestekjærlighet og internasjonal solidaritet.

Forskjellige måter å håndtere terror
På en slik dag som 22 juli skal vi være ydmyke overfor mange land og samfunn som sliter med terror. Vi hadde historiske grunner til å håndtere terroren og dagene og årene etterpå, men ting skjer ikke av seg selv. Blir man rammet av terror har man klare valg: Samfunnet kan velge å forbli demokratisk, humanistisk og åpent, slik vi valgte å gjøre. Eller samfunnet kan velge å bli redde og svare med massiv maktbruk, vold mot meningsmotstandere, innstramme og innsnevre demokratiske rettigheter og bruke statsmakten uhemmet. Mange land rundt omkring i verden velger det siste. Da ender det galt uansett.

Fellesskapet må vise respekt
Vi må samtidig huske at det er forskjell mellom individet og fellesskapet. Det norske felleskapet har taklet terrordåden bra, men enkeltmennesker som ble rammet av terroren direkte eller indirekte sliter fortsatt. Her må fellesskapet vise respekt for de menneskelige prosessene som hvert individ må gå igjennom for å håndtere sin egen sorg på sin egen måte. Fellesskapet må bare stille opp med midler og raushet overfor de som ble rammet slik at de klarer å håndtere og bearbeide sorgen.

Oslo, 22 juli 2015

Folkemordet i Srebrenica - Never again?

11. juli er en svart dag for Europa. Det er gått 20 år, men for noen føles det som om det var i går. Året er 1995. Krigen raser på Balkan. Det er alle mot alle. Serberne er på fremmarsj. Bosniske muslimer står for tur. Noen ser hvilken vei det går. Srebrenica erklæres som FNs «sikre sone». Sultne, syke, tørste og livredde bosniere trekker seg mot denne sikre sonen. De har nå troen på at FN vil redde dem om området trues. Serberne ser derimot at FN ikke har kraft eller vilje nok til å stoppe dem. Verdenssamfunnet har tidligere ikke klart å hverken hindre eller straffe krigsforbrytelser, folkemord eller etnisk rensing. Bare året før ble omlag 800 000 tutsier i Rwanda massakrert. Verden så det komme, men klarte hverken å forebygge eller stoppe dette i tide. Serberne vet det. Derfor har de en plan. Srebrenica faller den 11. juli 1995. Samtidig faller et jernteppe over Srebrenica.



Slik så det ut i 2008 da jeg avla et besøk til minnestedet i Potacari i Srebrenica.

Menneskeslakt i særklasse
I dag vet vi at serbiske styrker begikk en bestialsk massakre i løpet av de neste dagene bak dette jernteppet. Det er nå enighet om at dette var en menneskelig slakt uten sammenligning i Europa ? den største siden holocaust.

Serberne skilte alle menn helt ned til 14 års alder fra kvinner. Området ble et slakteri. Over 8000 menn og unge gutter ble drept i løpet av én uke. Det er over 46 mennesker hver eneste time uten opphold i syv dager. De var krigsfanger og sivile ? i alle aldre.


(POTOCARI Over 6000 er gravlagt i Potocari. Amel Emric (Scanpix)

Kvinner går selv i dag og leter retter levningene etter sine brødre, fedre, sønner og ektefeller. Fortsatt oppdages nye massegraver. Fortsatt identifiseres og «begraves» ofrene fra 1995. I dag markeres 20-årsdagen etter massakren i Potacari i Srebrenica. 136 ofre skal gravlegges i dagens anledning.  Overlevende og pårørende leter etter både levninger og rettferdighet.

Kvinner ble rammet opptil flere ganger
Kvinner betaler alltid mye høyere pris i en krig, enda det er nesten alltid menn som starter krig og konflikt. De mister sine barn, ektefeller, fedre og brødre. De mister sine forsørgere og får svært dårlig økonomi, men for menn er ikke det nok. Kvinner må brukes som et våpen i krigen. Fienden skal påføres den absolutte skammen og skylden. Da må kvinner voldtas! Så skjedde i Bosnia. Mange bosniske kvinner lever i dag med sår og traumer fra krigen. Flere orket det ikke. De har tatt sitt eget liv etter overgrepene.  

Folkemord?
Europa sliter selv i dag med om hva som skjedde i Srebrenica i 1995. FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia har konkludert med at det som skjedde i Srebrenica var et folkemord. Det samme har Den internasjonale domstolen i Haag.

Jeg initierte en interpellasjonsdebatt i Stortinget den 09. juni 2010 etter at jeg hadde besøkt Bosnia og Srebrenica året før. Et av spørsmålene jeg stilte til daværende utenriksminister, Jonas Gahr Støre, som svarte interpellasjonen på vegne av den norske regjeringen, var:

«Mitt spørsmål til regjeringen er (derfor) om det ikke er naturlig at Norge følger Europaparlamentet og den amerikanske kongressen i å erklære handlingene i Srebrenica for folkemord?»

Jeg er veldig glad for svaret fra den norske regjeringen som lød slikt:

«Jeg vil gjøre det veldig klart at Norge hele veien har støttet og forholdt seg til Den internasjonale straffedomstol, som har gjort det klart at Serbia har forbrutt seg mot forpliktelsen til å forhindre folkemord, genocid, og viser til de gjeldende konvensjoner for det. Personer er altså dømt for å ha gjennomført folkemord. Det følger av dette at vi anerkjenner den bruken av domstolen.»

Men ikke alle er enige. Denne uken nedla Russland veto mot en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd som ville erklære det som skjedde i Srebrenica i juli 1995 som folkemord. Det er skuffende, skammelig og lite fremtidsrettet. Jeg er enig med USAs ambassadør at dette føyer seg i den delen av Sikkerhetsrådets historie som en absolutt ikke skal være stolt av.

Siden 1995 er det funnet flere massegraver i området rundt Srebrenica, og fremdeles pågår jobben med å identifisere de døde. Foto av Damir Sagolj Scanpix

Historien blir brukt som rekrutteringsgrunnlag
Vi prøver hele tiden å forstå hvordan unge muslimske menn, og noen kvinner, lar seg rekruttere til Al Qaeda, Den såkalte Islamske Stat og lignende grupper som herjer rundt i verden i dag, full av hat mot Vesten. Litt av svaret ligger her. Serbernes folkemord og overgrep mot bosniske muslimer - og verdenssamfunnets manglende evne og vilje til å erklære det som et folkemord og straffe de skyldige - er en viktig brikke i propagandaen og rekrutteringsstrategien. Målet med rekrutteringen er feil. Det samme er konklusjonene som strategene i de gruppene trekker, men hendelsene gir dem gode kort på hendene: Folkemord mot muslimer, FN som svikter både i beskyttelse, men også i å fordømme, en verden som ikke tar ansvar, straffeprosessen er treg og svak, Vesten som ikke bryr seg!

Never again?
Ofte sier vi etter denne type hendelser: Never again! Men mener vi det? Jeg tviler litt på det. Ja, enkelte av de skyldige er blitt dømt på Balkan, men rettsprosessen svarer slett ikke omfanget av det barbariske som utfoldet seg i Srebrenica for 20 år siden. Forbrytere har fortsatt makt og innflytelse i området. Den Bosniske presidenten sa etter Russlands veto i FN for tre dager siden at dette var en stor dag for Serbia.

Verden klarer hverken å forebygge, stoppe eller straffe folkemord. Folkemordet i Srebrenica skjedde kun ett år etter folkemordet i Rwanda. Avstand mellom folkemordet i Halabja, Irak, og Rwanda var ikke mer enn 8 år. (I Halabja ble omtrent 5000 mennesker drept i løpet av én dag i et gassangrep, mens om lag 100 000 kurdere ble drept i løpet av hele 1988). Det tok ikke flere enn 14 år etter Srebrenica-massakren at sivilbefolkningen på Sri Lanka ble utsatt for det FN har definert som brudd på Genève-konvensjonen. Mange har brukt begrepet «folkemord» om hendelsene, deriblant Visepresident på Stortinget Marit Nybakk (AP). FN mente at både LTTE og regjeringen på Sri Lanka hadde blod på hendene. I mellomtiden har flere hundre tusen mennesker blitt drept i Sudan og Darfur.

Så hvorfor klarer vi ikke forebygge folkemord eller slakt? Svaret er: så lenge nasjonale interesser er større enn verdien av menneskelig liv, vil politikere la dem gå foran menneskeliv. Vi kan ikke utelukke at det som skjedde i Srebrenica i 1995, kan skje igjen. Dessverre!

Stord, 11. juli 2015

En svart dag for verden

5. juli er en svart dag i Pakistans historie, men ikke bare i Pakistans historie. 5. juli er faktisk en svart dag i verdens historie.

5. juli 1977 gjennomførte daværende general Muhammad Zia-ul-Haq et militært kupp mot landets første valgte parlament og statsminister. Det var tredje militærkupp i landets 30 årige historie. De to tidligere var ødeleggende for landet, men dette skulle vise seg å være en katastrofe for Pakistan. 
(bildet er lånt av The Express Tribune)

General Haq skjønte tidlig at han kunne bruke religionen for å kunne kontrollere landet og nasjonen. Han allierte seg raskt med de meste konservative og reaktive religiøse kreftene i landet. Det var da den såkalte islamiseringen av landet startet. Vi kan trygt si at den dype splittelse Pakistan i dag befinner seg i, er general Haq sin skyld. Han spilte på folks religiøse identitet, satte etniske gruppe opp mot hverandre og undergravde demokratiske verdier og holdninger. Religiøse minoriteter og liberale grupperinger i Pakistan lider under hekseprosessen han startet mot disse gruppene i sin tid.

Men historien ender ikke her. Vi kan faktisk trekke linjer direkte fra 05. juli 1977 og general Zia-ul-Haq til den såkalte Islamske Stat og det vi ser i Syria og Irak i dag.

Etter at general Zia-ul-Haq avsatte en demokratiske valgte regjering og parlamentet, ble livet svært vanskelig for politisk tenkende mennesker i Pakistan. Juntaen avsatte statsminister Zulfikar Ali Bhutto. Han ble funnet skyldig i en Kafka-lignende rettsak og senere hengt. Verden reagerte. Strenge sanksjoner fra verdenssamfunnets side ble iverksatt mot militærjuntaen. Håpet var at de skulle fungere og generalene skulle bli tvunget til å gjeninnføre demokratiet, men plutselig fant USA og general Zia-ul-Haq tonen. Årsak: Sovjet Union invaderte Afghanistan. USA bestemte seg for å gå i krig mot Sovjet Unionen. Da trengte USA en alliert. Generalen stilte opp! Men selvsagt ikke gratis. Han krevde at sanksjonene skulle oppheves, at han skulle få frie tøyler mot opposisjonen, at han skulle lede hele operasjonen i Afghanistan. Alt ble godtatt.

Verden rundt ble stemningen opphisset. «Mujahedin» - Allahs krigere - ble rekruttert fra hele den muslimske verdenen. Unge menn kom fra Saudi Arabia, Irak, Syria, Indonesia, Malaysia, Kina, Tsjetsjenia, Sudan, osv. osv. USA og resten av Vesten skaffet til veie penger, våpen og etterretning. I Pakistan ble madrasser - de religiøse skolene - og moskeene brukt for å indoktrinere unge menn om at «islam var i fare» og at «Allahs fiende» måtte bekjempe i Afghanistan. Alt dreide seg om JIHAD. Mujahedin var helter og ble invitert inn i Det hvite hus. Osama bin Laden var en av dem. President Reagan og general Zia-ul-Haq gikk i tospann og drev en kamp mot Sovjet Union. Det var kun ett problem: Ingen tenkte hva som ville skje etter at Sovjet Unionen ble nedkjempet i Afghanistan. Minst av alle tenkte general Zia-ul-Haq om dette.

Til slutt ble USSR nedkjempet. Ingenting beklagelig i det. Problemet var at ingen hadde en plan for dagen etter at USSR skulle trekke seg ut av Afghanistan. Mujahedin var nå beruset av seieren. De hadde våpen, trening, men ingen mål lenger. Mange slo røtter i Afghanistan og Pakistan. Andre dro tilbake til sine respektive hjemland. Da slo tanken og ideen om å «snu kanonene» mot USA og Vesten og mot sine enge samfunn for å islamisere alt og alle an.

Alle de som i dag kriger i Syria og Irak er åndelige og ideologiske arvtagere av de som kjempet en gang i Afghanistan. Det er mange som har skyld i denne galskapen som har bredt verden rundt og som har ammet oss alle, men én mann har større skyld enn andre: General Zia-ul-Haq.

Og hvor er sunn fornuft da?

På Stord, Hordaland, har vi en liten, men relativt romslig handleklynge på Heiane Storsenter. Midt i handelssenteret har vi selvsagt en parkeringsplass ? selvsagt gratis. Rundt P-plassen finner man et Coop Ekstra, en blomsterhandel, Clas Ohlson, et apotek, Europris, Intersport, Biltema, en bank, Elkjøp, Bygg Max, Jysk, et gatekjøkken, en cafe, Sparkjøp, Kiwi, en sjømatbod, Elkjøp, og. Som alle andre småsteder i Norge, må man selvsagt kjøre til dette handlesenteret. Det går visst ingen trikk eller T-bane dit, og bussen går en gang om timen ? frem til kl 1700. Et helt nabolag kjører til Heiande-senteret og gjør sin daglige handel og er fornøyd. Men hva om du i samme sleng vil postlegge et brev? Det måtte vi nemlig, i dag. Er det en postkasse i eller et postkontor i nærheten? Men det finnes jo kun 40 postkontorer i hele Norge. Så det å forvente at det skal ligge et postkontor her er å tro på julenissen. Men en postboks som kunne henge på veggen ved Ekstraet? Det hadde vel vært logisk ? og ikke mist miljøvennlig. Moderne byutvikling handler nettopp om å plasser flest mulige offentlige og kollektive funksjoner nær hverandre slik at man sparer miljøet for unødvendig kjøring og dermed belastning.



Jo da, det var en Post-i-butikk-sak i Coop Ekstra frem til forrige uke. Man kunne kjøpe frimerker og postlegge et brev samtidig med at man hadde handlet melk og brød, vært innom apoteket, handlet sjømat eller besøkt banken. Men så fant markedskreftene at en annen butikk skulle få denne funksjonen.

Plantasjen (!) som har vunnet anbudet, ligger langt utenfor senteret. Denne butikken har ingen direkte kobling til resten av senteret. Det sier seg selv at man kjører ikke daglig til Plantasjen, noe man gjerne gjør til den lokale matvarehandelen, banken eller apoteket. Man må faktisk kjøre dit ? ens æren å postlegge et brev (Dét gjorde vi i dag.) Det går selvsagt ingen buss dit om man vil postlegge brevet. Ikke nok med at det avsidesliggende plantebutikken har vunnet anbud og skal selge frimerker og behandle rekommandert brev, man har rett og slett fjernet postkassen fra lokalsenteret. Folk skal tvinges til å kjøre til en butikk langt utenfor sentrert kun for postlegge et lite brev. Slik virker markedskreftene. Dette er hverken god service, distriktspolitikk, miljøpolitikk eller sunn fornuft. Forstå den som kan!

Stord, 02.07.2015