hits

september 2015

Identitetstyveri på hjemmebane

Tirsdag morgen våknet jeg av telefoner, SMS'er og Messenger-meldinger om at mine venner hadde mottatt en e-post fra «meg». I Eposten stod det at jeg hadde mistet passet, pengene or mobilen i Newcastle, og trengte 1500 britiske pund, raskt!


Bilde av eposten mange av mine venner fikk på torsdag morgen.

De aller fleste skjønte med en gang at dette var en svindel, men én gikk i fella. Han er min nærmeste venn; En våken, erfaren og svært klok mann. Kombinasjon av tillitsforholdet oss imellom, hans travle hverdag og en svært troverdig og profesjonelt forfattet e-post gjorde at han sendte 1500 pund før han gikk i et møte hvor han skulle slå av sin telefon for flere timer. Han ville bare ikke «la vennen sin sitte i Newcastle uten penger til kaffe», som han fortalte meg senere. Men etter at han sendte penger, og før han gikk i møtet, kommuniserte han med «meg» flere ganger på e-post og fikk svar på korrekt norsk. Som min venn sa: «Han ordla seg nettopp som deg». Han ble blant annet bedt om å sende en kopi av pengeoverføringskvitteringen. Minst tre andre kommuniserte med svindleren som svarte på feilfri norsk.

Det var etter at min venn kom ut av møtet at han hadde anledning til å ringe meg. Med en gang svindlet ble avslørt, kjørte han til nærmeste Western Union-kontor for å stoppe pengeoverføringen. Da hadde det gått flere timer siden han sendte penger, men flaksen skulle gjøre at pengene ikke var hevet av svindleren. Han fikk pengene sine tilbake, minus et gebyr på om lag kr. 900. Han slapp billig unna. Damen i luken sa at det er en til to lignende saker på hennes kontor hver dag. Det er skremmende. 

En annen var også i ferd med å sende penger, men ringte min kone like før hun gikk til banken, for å sjekke sannhetsgehalten i eposten. Slik ble hun reddet.

Det har vært noen uvirkelige og skumle timer. Svindleren hacket min konto og sendte svindel-posten til samtlige kontakter. Han videreførte alle e-poster som ble sendt til min konto til seg. I tillegg opprettet han minst to falske epostkonti i mitt navn.

Min sønn har hjulpet meg med å rydde opp i dette og fortalte meg at kontoen ble hacket flere døgn før første e-post ble sendt ut. Innloggingen skjedde fra Lagos i Nigeria. Min sønn er overrasket over at jeg aldri fikk en melding om at noen har logget inn på min epostkonto fra Nigeria. Svindleren endret også telefonnummeret Google kunne nå meg på. Alt var svært godt gjennomført.

Det er første gang jeg er blitt utsatt for identitetstyveri. Jeg har lært at e-postsystemer er ikke sikre, at man må skifte passord oftere, at man bør ha flere lag av sikkerhet rundt epostkonti, at man ikke bør sende sensitive opplysninger vis e-post, og at det er nesten ingenting du kan gjøre når uhellet først er ute.

Jeg har oppsøkt politiet og saken vil bli anmeldt, selv om, slik jeg forstod i en samtale med politiet, det er svært lite politiet kan gjøre.

 

Oslo, 10.09.2015

Ære som tar liv!

Hun er vever, enke, sint og offer for et begrep som kalles for ære. Det er et menneskesyn som har tatt livet av hennes unge ektemann. Han ble bare 25 år.

Men hva er ære? Det er jo mennesker som tar livet, ikke begreper, ikke tradisjoner. Det er en far og en mor som nå står tiltalt for å ha bestilt et drap på sin egen svigersønn. Det er en onkel som har tilstått for å ha arrangert et drap på en ung mann hvis eneste «forbrytelse» var å elske og ekte en ung jente som ville ha han, og bare han. Er det en forbrytelse stor nok til at han skulle bli torturert til døde? Er det en forbrytelse stor nok til at også hans bror og far måtte bøte med livet?



Og hva er denne unge damen sin forbrytelse for å fortjene at hennes kjærlighet og ektemann ble brutalt revet vekk fra henne? Av hennes egen foreldre, hvis de blir funnet skyldige? Hvorfor er hun straffet med å bli skjøvet ut av sin egen familien, sitt nettverk og nå må leve et anonymt liv i en anonymisert leilighet lang, lang tid i fremover?

Drapet på denne unge mannen og den svært triste historien til denne unge damen reiser minst tre viktige spørsmål: Hva galt har hun gjort? Hvorfor er ære så forbannet større enn livet? Hvordan løses konflikter i det norskpakistanske miljøet?

Hva halt har hun gjort?
Det har aldri vært ulovlig for voksne mennesker å gifte seg med den de elsker. Tvert imot. Det er en rett også innen islam, hvis religionen først skal blandes opp i dette. Det er heller ondsinnede tradisjoner og ondsinnede mennesker som hindrer unge mennesker i å realisere sine liv og leve ut sine drømmer. Det er tradisjoner som tar liv. Etter femti år siden den første pakistaneren kom til Norge, og nå når tredjegenerasjonen nå vokser opp i Norge, er det på tide at tradisjoner som tar liv avlives!

Hvorfor er ære helligere enn livet?
Og hvilken ære ligger i å ta liv? Det er ingen ære å brutalisere en hel ung generasjon. Det er ikke første gang mennesker har måttet bøte med livet fordi noen tar egne selvstendige valg. Også i 2006 ble tre mennesker, alle unge kvinner, drept av sin egen bror i Oslo. Der lå igjen ære bak ugjerningen, dog det ble bestridet. I dag ligger en hel storfamilie ned og lider under tap av familiemedlemmer bare fordi noen mente at en ung kvinne ikke skulle ta egne selvstendige valg. I dag står tre mennesker - en far, en mor og en onkel - tiltalt for å ha planlagt drap på medmennesker. Minst én er på rømmen. Æren har kostet ufattelig mye smerte. Det er ingen ære i det.

Hvordan løses konflikter i det norskpakistanske miljøet?
Konflikter og uenigheter en en del av livet. De må håndteres. Denne håndteringen kan være å drepe de man er uenig med, men det kan også være å forbli saklig uenig og være enig om det. Det sier seg selv at vi ikke kan velge å drepe folk vi er uenig med, men uansett hvor horribel og uforståelig denne løsningen er, må vi erkjenne at denne løsningen brukes. Den må vi fordømme og ta avstand fra.

Den unge kvinnen sa i retten at «det finnes folk i det norskpakistanske miljø som mener at jeg fortjener det jeg har vært utsatt for». Det er ingen grunn til å betvile hverken påstanden eller holdningene hun fremhever. I enkelte deler av den norskpakistanske gruppen i Norge er det dessverre slik. Norskpakistanere har kommet langt i å ryste vekk ukulturen som enkelte av dem dessverre hadde med seg da de kom fra Pakistan. Likevel må det innrømmes at veien er lang til vi kan si at vi lever opptil det et sivilisert samfunn krever av oss som medborgere. Vi kan gjerne startet med å innrømme vår yngre generasjon de rettighetene som de har fått tildelt i norsk lov.

Akhtar Chaudhry
Oslo, 02.09.2015